Gå til innhold

We want a divorce now!

This blog post is an English translation of my Norwegian blog post «Nå vil vi skilles! It is primarily directed towards Norwegian conditions but I hope it can be useful for others as well 🙂

Most people in the West are against forced marriage.
To us it is a reprehensible thought that someone should be forced to marry a person they have never seen and maybe dislike. We feel that it is gross abuse against the weak part, normally a girl. We also feel estranged from this cultural tradition. This is also reflected in our laws. In Norway, forced marriage is punishable by up to 6 years of prison. I am of course also against such marriages and I have personally seen the torments a young girl suffer when her family wanted to marry her forcefully. Should she accept it, should she run away and never see her family again and by that lessen her family’s esteem and influence in their environment? Not an easy decision left for an 18-year-old girl to take.

However, this blog is not about forced marriage although I believe that this concept is well suited to describe what I want to address.
In this case, the “family” is the National Health Service, the “estranged culture” is some British psychiatrists and their followers, and the “weak part” is sick patients.
I am talking about the forced marriage between Chronic Fatigue Syndrome (CFS) and Myalgic Encephalomyelitis (ME), sometimes also called Myalgic Encephalopathy.
Every time ME is mentioned in the press, it is either as CFS also known as ME, or the other way around. We also see abbreviations such as CFS/ME or ME/CFS while most patients believe that the name ME is the best descriptive name for the disease.

Different views on treatment
Many researchers, general practitioners and health staff employees portrays cognitive behavioral therapy (CBT) and graded exercise therapy (GET) as the only treatments with scientific documentation, while the patients reports that these treatments only worsen their disease.

Vegard Bruun Wyller, researcher on adolescent CFS:

“Several treatment regimens have been subjected to research. However, cognitive behavioural therapy (CBT) and graded exercise therapy (GET) remain the only ones with a documented beneficial effect in randomized controlled trials”

Professor Jan Hoff, St. Olavs Hospital Trondheim, Norway/NTNU (my translation):

“In scientific studies it is only cognitive therapy and gradually increased activity that has incontrovertible documented effect for chronic Fatigue Syndrome”.

Department director Cecilie Daae and Section director Hans Petter Aarseth, The Norwegian Directorate of Health (my translation):

“Among other we know more and more about what does not seem to contribute to improvement or provides deterioration. With regard to treatment we know that graded exercise and focus on coping gives some groups CFS / ME patients an improved progress “.

Ivar Halvorsen, Vice President, The Norwegian Public Medical Association (my translation):

“What appears to be working so far is cognitive therapy and graded exercise. It’s the only thing we know”.

This is just a random selection of quotes illustrating that researchers, clinicians, GPs and the Health Directorate supports these treatments.

So what about the patients?
A ME sufferer comments on Facebook: (My translation)

“Graded exercise my ass, have tried for 6 years. Now I can hardly walk, and every time I try physical activities, I am right down in the basement. I don’t give up, nut it becomes harder and harder to manage these relapses, and my body needs more and more time to recuperate to where I was before the activity. It just doesn’t work for everyone…”

Comments from a British ME patient:

“Graded Exercise Therapy worsened me dramatically and I have no doubt had been a large factor in my being severely affected after 20 years”.

Jaomi says:

“GET: useless. I took part in graded exercise for several months as part of combined therapy with CBT. I found that no matter how small the starting amount of exercise, I got worse. It made joint and muscle pains worse. I was also mentally drained. I would say this treatment is useless and best avoided”.

The experiences offered by these patients are also supported by several user surveys. In a Norwegian survey by Bjørkum et al from 2009 CBT was considered useful by 56.9 % of the patient, had no effect by 36 % and led to deterioration in 7.1 %. For GET, the corresponding numbers were 13.1 %, 8.2 % and 78.7 %. In a survey by The Norwegian ME-association from 2012, the effect was subdivided into five categories, great improvement, improvement, no effect, deterioration and great deterioration. The numbers for CBT was 2 %, 13 %, 63 %, 14 % and 8 %, and for GET 1 %, 13 %, 20 %, 41 % and 25 %. Tom Kindlon has collected data from nine different user surveys from different counties. CBT on average led to deterioration in 19.91 % of the patients (range 7.1 % – 38 %) and the same numbers for GET was 51.24 % (range 28.1 % – 82 %).
Some have criticizes such surveys as not being as reliable as random control studies. Tom Kindlon also discusses this and he concludes:

“Despite these reservations, the consistently high rates and absolute numbers of adverse reactions coupled with the potentially disabling effects of GET and CBT reported in these surveys are concerning and need to be investigated more thoroughly”.

The views held by patients are also supported by researchers such as Vermeulen et al, Twisk and Maes and S. og P.W. Pierce.

This clearly shows that there is mismatch between the official views and the personal experiences by patients.

Different views about the disease
The main reason behind this mismatch is substantially different view of what ME (or CFS) is. In the following, I will use the term CFS-ers for those who believe that CFS is the best name for the disease and that supports CBT and GET treatments. The term ME-ers will denote to those who believe ME to be the best name and claims that CBT and GET does not work.
Predominantly CFS-ers assess that CFS best can be described by a «biopsychosocial» model or as a psychosomatic disorder. In such a model there is equally emphasize on psychological, social and biological conditions. The research they lean their views on use the selection criterion:

«New onset of chronic physical or mental fatigue that cannot be explained by well-known medical conditions and lasting more than 6 month (3 month for children and adolescence)». (Oxford criterion or The Fukuda criteria without bicriteria)

ME-ers believe that this criteria are too broad and includes patients with other diseases than ME, especially psychiciatric disorders. Because there yet is no diagnostic test available for ME they believe that one has to use The Canadian Consensus Criteria (CCC) from 2003 or the newer International Consensus criteria (ICC) from 2011.
The hallmark in these criteria are Post-exertional malaise (PEM) in CCC or Postexertional neuroimmune exhaustion (PENE) in ICC. This separates ME from many other illnesses with similar symptoms. They also claim that ME is a somatic disease.
CFS-ers state that CFS is a disease that is neither physical nor psychic bout somewhere in between. When ME-ers protest against this view and say, that ME is a somatic disease, they are told that they don’t take into account the fact that psyche and soma interact. This is of course not true.
For many years in Norway in order to qualify for disability benefits with a diagnosis of ME an evaluation by a psychiatrist or a clinical psychologist to exclude psychiatric disease was required. These patients have, to rewrite the words of ex Norwegian Prime Minister Kjell Magne Bondevik (after being cured for depression): “Papers that they are mentally well”.
This evaluation is no longer required but nowadays many ME-patients are still referred to psychologists. The experience by patients is that many psychologists say that the patient has a clear somatic disease.
So in order to fit into the CFS-ers biopsychosocial model the patients have to contradict specialist and still claim that they don’t have a somatic disease!
This does of course not imply that ME-ers deny that psyche and soma interact. That is obvious, but when CFS-ers talk about this they only come up with examples that psychic traumas give somatic problems, and never how living with a serious somatic disease can cause psychological problems.

It is also very common that CFS-ers claim that patient advocacy groups have too great influence. In a debate following the report from the The Norwegian Knowledge Centre for the Health Services in 2006, Vegard Bruun Wyller states in the magazine «Forskningsetikk» (Research Ethics) (My translation):

“In general I believe that Health politicians ought to listen to their own specialists. If Sylvia Brustad (my comment: The Minister for Health and Care Services in 2006) was trying to improve the treatment of cardiovascular diseases, she certainly would have talked to cardiologists and not those who have chest pain”.

and

«I agree that medicine have been too authoritative and that patient advocacy groups must be taken seriously. However, this has gone too far. As a doctor I cannot contest how a disease is perceived by patients, but the patients should on the other hand not dispute the knowledge of specialists in medicine or science”.

What CFS-ers don’t understand is that patient advocacy groups and the patients don’t dispute the knowledge of specialists like Wyller; they simple do not believe that that knowledge is applicable to the disease ME.

Professor Ola Didrik Saugstad writes in the same magazine (my translation):

«If it now will be some sort of acceptance that ME is a psychosomatic disease one can risk that the conditions becomes worsened for many of these patients”.

Unfortunately, it looks like Saugstad is right.

Infringement of patients
Sadly, the history of ME is paved with examples of limpid infringements of patients. May be one of the worst is the case of Ean Proctor.
Ean Proctor was diagnosed with ME at the age of 11 in 1986. By 1988, he could neither move nor speak. In 1988 without even having examined Ean Proctor, Simon Wessely writes in a report:

“I did not order any investigations….Ean cannot be suffering from any primary organic illness, be it myalgic encephalomyelitis or any other. Ean has a primary psychological illness causing him to become mute and immobile. Ean requires skilled rehabilitation to regain lost function. I therefore support the efforts being made to ensure Ean receives appropriate treatment”.

The «appropriate treatment» was to have him forcefully committed to a psychiatric hospital under the pretence that his mother was “overprotective”)
To prove that he could move they threw him into the hospital swimming pool with no floating aids. He sank to the bottom and almost drowned. They also raced him in a wheel chair and stopped abruptly without warning. He fell to the floor and on one occasion injured his back. They put him on a ghost train because they thought he would scream which of course he could not. Moreover, they put him in a sideward next to the lavatories and the call bell had deliberately been disconnected because they thought he would go to lavatories when he needed. He was unable to do so and wet himself but was left for many hours at a time sitting in urine-soaked clothes in a wet chair.
This is nothing short of torture!

But unfortunately, we don’t have to go further than to Denmark to find a similar case today. The ME sufferer Karina Hansen was forcefully committed against her and her parents will to be treated by CBT and GET.
From the above link (My translation):

“It all ended with Karina being removed from her sick bed and committed to Hammel Neurocenter. This happened against Karina’s (and the parents) will. Karina, who for a long time had been too weak to use her cell phone, managed to call her father during course of events (her father was at work when the authorities showed up), to her mother, her sister, her cousin and then the day after at the Neurocenter she called her mother again and lastly to the police! All in a desperate attempt to oppose the forcefully commitment.
She said to her mother the day after: “Mother, how shall I get away from here. I can’t make it”.

If you visit the Facebook page Justice for Karina Hansen you will also see similar stories being told.
Families like the Proctors unfortunately still struggle in the UK. The British organization Tymes Trust writes in a press release:

“We have so far advised 120 families who have come under suspicion of causing their children’s ill health, many of whom have been investigated by social services, and none of whom have been found blameworthy».

The only thing these families have done is to refuse to accept CBT and GET as treatment for their children’s ME.

Cases like this can also occur in Norway (If they already haven’t occurred!)
We frequently hear GPs advise their ME-patients to “hold on and exercise”. Or families with children with ME on top of having to care for a severely sick children has to fight against the Child Welfare Services because they receive notes of concern not only from individuals but also from schools because the parents want home schooling which they are entitled to.
In the book «De bortgjemte» by Jørgen Jelstad there are several stories that show that the will to forcefully commit patients also is present in Norway. One example is a case where a chief physician wanted to commit a ME sufferer despite evaluation from one professor in neurology, one paediatric professor, a GP with excellent knowledge of ME, two independent psychic evaluations and a statement from a Belgium specialist in internal medicine.
Another story tells of a young woman with a life threatening condition that has to be nursed at home because the local hospital refuse to treat her after consulting the National Hospital.

Conclusion
Let us stop this «game» before it leads to disasters and torture in Norway.
To refuse treatment is a right patients have by law, but we know that many are threatened by forceful commitment, parents are accused of neglect and many have been diagnosed with «Munchausen by proxy» when using this right to refuse CBT and GET treatment.
This must not happen in Norway!
This is not interfering with what scientists want to study. If they want to study unexplained chronic fatigue, it is their crystal clear right to do so. The only thing we want is that this is separated from the disease Myalgic Encephalomyelitis.

If they still insist that CFS and ME is the same disease, the burden of proof is on them, not the patients. They have to prove through scientific evidence how it is possible that graded exercise can have scientific effect for same disease and same group of patients where there is scientific evidence of altered immunrespons to exercise.

Reklamer

Historien om Lightning Process i Norge

INNLEDNING
Framstillingen som er gitt her, er helt og holdent min egen og kan ikke knyttes til noen organisasjoner eller grupper jeg er medlem av.

I dag ser det ut til at den alternative metoden Lightning Process (LP) er i ferd med å få innpass i det norske helsevesenet, dels gjennom at noen leger (og enkelte i NAV) støtter opp om metoden og dels ved at den meste kjente LP-instruktøren i Norge, Live Landmark, ofte figurer i arrangementer i regi av helsevesenet. Det norske helsevesenet er generelt skeptiske til alternativ behandling/metode som oftest fordi slike metoder ikke er dokumentert gjennom vitenskapelige studier, noe som også er tilfellet for LP. Mange har også pekt på at LP ser ut til å ha større gjennomslagskraft i Norge enn i andre land, og undret seg over hvorfor. I slike tilfeller er det, min mening, å kjenne til historien om LP i Norge.
Dette blogginnlegget er ikke ment å være en fullstendig oversikt over historien til LP i Norge, men jeg håper den kan kaste litt lys over hvorfor LP, etter min mening, har klart å få den stillingen den har fått. Det er heller ikke ment som en polemikk for eller mot LP.
Men når man skriver en historisk oversikt, vil man naturlig bli farget av sitt eget syn, spesielt der man forsøker å se sammenhenger i hendelser. For meg er det derfor viktig å presisere at jeg er av den oppfatning at LP ikke bør ha noen rolle i det norske helsevesenet da metoden er basert på elementer som ikke har vitenskapelig dokumentasjon. Samtidig respekterer jeg de personene som selv velger å bruke denne metoden (og andre alternative metoder for den sakens skyld).
Jeg mener også at det er vesentlig forskjell på kronisk utmattelsessyndrom (spesielt ved bruk av Oxford-kriteriene, se nedenfor) og ME beskrevet ved strengere kriterier (F. eks Canada-kriteriene eller de nyeste Internasjonale konsensus-kriteriene fra 2011, se også nedenfor).

KORT OM HISTORIEN BAK SYKDOMMEN OG NAVNENE ME OG CFS
Historien om LP har for meg vist seg å være knyttet til ulike syn på hva ME er. Jeg skal her kort gjengi ME-historien. De som ønsker å lese mer, kan se referanselisten under avsnittet.
Myalgisk encefalomyelitt (ME) ble for første gang brukt som betegnelse på en sykdom i en anonym lederartikkel i det britiske medisinske tidsskriftet «The Lancet» i 1956 etter et epidemisk utbrudd av sykdom blant ansatte ved et sykehus i London. (292 sykdomstilfeller, men bare 12 innlagte pasienter ble rammet). Utbruddet ble også knyttet til et liknende utbrudd ved et sykehus i Los Angeles i 1934 og andre utbrudd, blant annet på Akureyri på Island i 1948-1949. Sykdommen beskrives som en rent somatisk sykdom. (Se også Ramsays artikkel fra 1986)

I 1984 var det et tilsvarende utbrudd i en liten landsby i Nevada, Incline Village. Etter hvert ble Center for Control Disease (CDC) sendt dit for å undersøke utbruddet. Resultatet ble at sykdommen fikk navnet Chronic Fatigue Syndrome i 1988, og det ble gitt ut et sett med strenge kriterier (Holmes-kriteriene).

I 1991 ble betegnelsen CFS også brukt i Oxford-kriteriene der det eneste kravet var nyoppstått utmattelse som hadde vart i minst 6 måneder og som ikke lot seg forklare av andre sykdommer.

I 1994 reviderte CDC sine kriterier. Disse kriteriene, også kalt Fukuda-kriteriene, er pr i dag de mest brukt i forskning.

Litteraturliste for de som vil lese mer:

  1. A. Melvin Ramsey: Myalgic Encephalomyelitis and Postviral Fatigue States: The saga of Royal Free disease.
  2. Omhandler det epidemien ved Royal Free Hospital og liknende epidemier. Boka kan kjøpes hos Amazon

  3. Hillary Johnson: Osler’s web: Inside the labyrinth of the CFS epidemic.
  4. Omhandler historien om hvordan sykdommen ble kalt CFS. Boka kan kjøpes hos ME-foreningen. http://meforeningen.mamutweb.com/Shop/List/B%C3%B8ker/25/1

  5. Jørgen Jelstad: De bortgjemte.
  6. Handler primært om de aller sykeste ME-pasientene, men tar også for seg utviklingen av ME i Norge. (Omtaler også Lightning Process). Boka kan også kjøpes hos ME-foreningen.
    http://meforeningen.mamutweb.com/Shop/List/B%C3%B8ker/25/1

PASIENTENE SØKER HJELP PÅ NETTET
Aftenposten skriver sin første artikkel om ME 17/3-1991. Så langt jeg vet er dette første gangen ME omtales i media i Norge. Det er også interessant at Aftenposten 6/5-1991 skriver at forskning tyder på at enterovirus i musklene kan være årsaken. Dette viser at forskningen på psykologiske og/eller biopsykososiale forklaringsmodeller er kommet senere.

I Norge blir det etablert to pasientorganisasjoner, ME-foreningen blir stiftet i Oslo i 1987 og ME-Nettverket i Norge (MENiN) blir stiftet i Bergen i 1991.
MENiN etablerte tidlig på 2000-tallet et diskusjonsforum for personer med interesse for ME (pasienter, pårørende, venner, helsepersonell, osv.). Her forsøkte man å støtte og råde hverandre i den vanskelig hverdagen som mange ME-syke har. «Helsepolitiske» spørsmål som hvilke kriterier er de beste, osv. blir naturlig nok også diskutert. Siden mange ME-syke følte at de ikke fikk den behandlingen de trengte i det norske helsevesenet, så ble naturlig nok også mange alternative behandlinger diskutert.

Da MENiNs forum i en periode ble stengt, ble forumet ME-forum etablert av brukere av MENiNs forum. Her fortsatte de samme diskusjonene. Diverse alternative behandlinger/metoder blir diskutert av forumenes medlemmer (eksempelvis Noni juice, Empower Plus, Reiki healing). I en periode ble ekstrakt av papaya (papain) mye omtalt. Grunnen til dette var at døtrene til et par av ME-forums brukere, hadde fått konstatert «myntruller» i blodet ved en privat klinikk i Gøteborg ved hjelp av mørkefeltsmikroskopi, og de var blitt anbefalt papain som skulle løse opp disse «myntrullene». Dette var så langt jeg husker første gangen noen erklærte seg frisk av ME ved hjelp av alternativ behandling. Interessen døde etter hvert ut da det ikke så ut til at det var flere som ble like friske. Andre alternative behandlingsformer ble diskutert, (eksempelvis kvantemedisin, biofotonterapi), men fellesnevneren var at trådstarter erklærte seg frisk/bedre og anbefalte behandlingen, men det var ingen andre som ble særlig friskere.

Administrasjonen både på MENiNs forum og ME-forum tillot omtale av slike behandlinger så fremt den som startet tråden kunne vise til egen erfaring, mens rene «reklame-innslag» ble slettet. Dette ble gjort fordi man visste at mange ME-syke var desperate etter noe som kunne gjøre dem friske eller i hvert fall mye bedre, og dessverre at mange tilbydere sto klar med dyre behandlinger som ikke kunne knyttes direkte til ME.

Dette gjaldt også for behandlingsterapien Reverse Therapy.
Denne behandlingsformen var litt annerledes enn andre terapier som var omtalt tidligere. Grunntesen var at dette var en måte å identifisere triggere som gjør at kroppen lager stress-signaler i form av symptomer og at man når man forstår årsaken til disse alarmsignalene så kan man forhindre dem. Det ble såpass stor interesse for terapien i forumet at administrasjonen av ME-forum tillot den eneste norske terapeuten å bli medlem på forumet (under forutsetning av han ikke drev reklame, noe han aldri gjorde). Om det var noen som brukte terapien husker jeg ikke, men interessen dabbet i hvert fall fort av på forumet. En av årsakene til dette, kan være at det ikke kom tilbakemeldinger på at behandlingen hadde gjort noen friske.

OG SÅ KOM LP FRAM PÅ FORUMENE
25/9-2006 dukker så dette spørsmålet opp på ME-forum:

«Har noen prøvd denne opplæringsprosessen kalt The Lightning Process?»

Den som spør var moren til en ME-syk datter som hadde hørt om metoden på engelske nettsider. Det utviklet seg til en seriøs diskusjon mellom ulike deltakere på forumet om fordeler og ulemper ved LP. Grunnlaget for metoden hadde også likheter med Reverse Therapy. Til slutt bestemmer moren seg for at det er verdt prisen og datteren blir den første norske pasienten som drar til Storbritannia for å prøve LP.
Og den store forskjellen (i denne sammenhengen) på Reverse Therapy og LP er at Marit Sofia den 24/7-2007 skriver på både MENiN sitt forum og på ME-forum:

«Jeg er frisk! Av Lightning Process!»

Det var i og for seg blitt en viss interesse for LP også før dette, men det var nå det virkelig tok av. Fra det tidspunktet var det stort sett én ting som ble diskutert på forumet, og det var LP. Og nå ble «frontene» også mye steilere. De som var for LP, anklaget skeptikerne for at de ikke unnet seg at andre ble friske, mens skeptikerne mente at de som ble friske av LP, umulig kunne ha hatt ME i det hele tatt.

LITT OM ME-SYKE OG DISKUSJONER
Her er det på plass å skrive litt om diskusjoner og ME-syke. Det har dessverre veldig ofte skjedd at diskusjoner mellom ME-syke, har utviklet seg til kraftige krangler, selv der utgangspunktet har vært rene misforståelser. Det kan lett gi det inntrykket at ME-syke er veldig kranglevorne og «vanskelige pasienter».

Men man også huske på at dette kan forklares ved symptomer på selv sykdommen ME. Et av symptomene på ME, er kognitiv svikt, det vil si problemer med å finne ord, konsentrasjon og hukommelse. Og mange ME-syke opplever dette som spesielt sårt. Denne svikten er heller ikke direkte synlig. Den blir selvsagt synlig når man merker at en ME-syk ikke finner ordet for hverdagslige ting (eks telefon) og må forklare hva de egentlig mener (eks: Den der saken som du bruker når du skal prate med andre som ikke er her).

Denne kognitive svikten gjør at det ofte blir vanskelig for en ME-syk å følge med i en diskusjon, spesielt der innleggene er lange og med referanser på engelsk. Sårheten ved å miste en slik egenskap hvis man for eksempel har høyere utdannelse, gir seg ofte uttrykk i den emosjonelle labiliteten som også er tilstede hos ME-syke, og som lett kan føre til at små misforståelser fører til store krangler.

Dette, sammen med følelsen av å ha blitt sviktet av helsevesenet, kan til en viss grad også forklare de enkeltepisodene vi har lest om, der ME-syke har truet eller skrevet hatbrev til leger som har et annet syn enn dem selv på ME.

Og mye av dette kom til uttrykk i diskusjonene på diskusjonsforumene omkring LP.

LP I MEDIA
Media i Norge skrev også om denne saken. Den 5/9-2007 skriver Adresseavisa om den sensasjonelle tilfriskningen til Marit Sofia, og den 23/12-2007 er saken omtalt i VG under overskriften «Lynprosessen».

Sensasjonen ved at personer som har vært syke i mange år, har blitt friske i løpet av et 3 dagers kurs, er selvfølgelig «snadder» for media. Fra nå kommer det jevnlig «solskinnshistorier» om mennesker som har blitt friske på 3 dager etter LP-kurs i Storbritannia. At mange innen helsevesenet ser likhetspunkter mellom LP og «kognitiv atferdsterapi» som de mener er bevist har effekt på ME, bidrar også til at LP etter hvert blir mer omtalt i media.

Allerede i artikkelen i Adresseavisa uttaler seksjonsoverlege ved St. Olavs at ideene bak er mye av de samme som den er som er grunnlaget for eneste standardbehandling, kognitiv atferdsterapi, som allerede gis i Norge i dag, og siteres på at LP er «snakk om en intensiv form for kognitiv atferdsterapi».

WYLLERS DOKTORGRAD
En annen ting som skjedde i 2007 var at Vegard Bruun Wyller tok sin doktorgrad på kronisk utmattelsessyndrom, med tittelen «The pathophysiology of chronic fatigue syndrome in adolescents» (Sykdomsprosessen ved kronisk utmattelsessyndrom hos ungdom). Her viser Wyller at hans pasienter ved hvile har høyere puls, blodtrykk, kroppstemperatur og adrenalinnivåer enn friske. Videre viste undersøkelsene at pasientene i skråleie økte pulsen og blodtrykket kraftigere, statisk muskelarbeid medførte unormalt svake puls- og blodtrykksendringer, mens nedkjøling av et hudområde førte til større fall i kroppstemperaturen.

Studien til Wyller bygger på veldig vide kriterier: Barn i alderen 12-18 år med fravær fra skolen mer enn 1 gang i uken og med kronisk utmattelse som har vart i mer enn 3 måneder som ikke kan forklares med kjente somatiske eller psykiatrisk sykdom sammenliknet med friske barn i samme alder.

Resultatene førte til at Wyller postulerte teorien om at kroppen hos personer med kronisk utmattelsessyndrom kan ha en vedvarende kroppslig stressreaksjon, som han omtaler som «sustained arrousel». Wyller påpeker at han ikke bruker ordet «stress» på samme måte som i dagligtale, men at stress for ham er en prosess som foregår i kroppen også ved for eksempel virusinfeksjoner.

PHIL PARKER OM LP OG WYLLER OM LP
Phil Parker beskriver på denne tiden LP-prosessen ved hjelp av noe han kaller «Psychological Catch-22» på følgende måte:

  1. Du får ME av en eller annen årsak (Virus, osv.)
  2. Du blir veldig syk og begynner å tenke at du aldri blir bra. Du møter heller ingen forståelse fra leger, familie, venner, osv. som ikke tror du er syk. Dette gir enda flere symptomer.
  3. Når symptomene øker, blir du enda mer fortvilet og går tilbake til punkt 2, og du havner i en ond sirkel.

LP fjerner denne onde sirkelen.

Han kaller dette for en «adrenalin-loop». I et intervju med Parker som lå tilgjengelig på hjemmesiden sier han (oversatt av meg):
«Hva er adrenalin-loopen?

«Adrenalin-loopen er ganske enkelt en del av min forskning på hva som vedlikeholder både angst, depresjon og ME, kronisk utmattelse, postviralt syndrom osv. Den er ikke tilstede hos alle mennesker med ME, angst eller depresjon eller tilsvarende lidelser, men det er en faktor som vi har funnet hos veldig mange mennesker».

Og Phil Parker er ikke sen om å utnytte likheten mellom sin «teori» og Wyllers doktorgrad. Som første vitenskapelige begrunnelse for effekten av LP, linker han ganske fort til Wyllers doktorgrad. Wyller skal også ha erkjent sammenhengen. I følge hjemmesiden til Phil Parker har Wyller uttalt:

«Basert på våre funn (hans doktorgrad, min anmerkning) har vi formulert en teori om «sustained arousal» ved CFS, som ser ut til å stemme godt overens med de teoretiske vurderingene som ligger bak Lightning Process»

LIVE LANDMARK
I begynnelsen måtte de fleste som ville bruke LP, dra til Storbritannia, enten til Phil Parker i London eller til en av de andre utdannede LP-coachene (Marit Sofia var for eksempel hos Amir Norris i Wales).

Men det skal fort endre seg. En av de som dro til Storbritannia og kom hjem som frisk, var tidligere journalist i VG, Live Landmark. Hun bestemte seg for å utdanne seg til LP-coach, og etablerte Aktiv Prosess der hun tilbyr LP-kurs.

MEDIA, VITENSKAPEN OG LP FINNER HVERANDRE
Dermed er media (som allerede har skrevet mange positive omtaler av LP uten motforestillinger), vitenskapen (ved Wyllers doktorgrad) og LP, ytterligere knyttet sammen.

Posisjonen i helsevesenet blir også ytterligere forsterket ved at det også helsepersonell etter hvert utdanner seg til LP-coacher. Etter hvert begynner også NAV å se på LP. Flere medlemmer på forumene skrev etter en stund at NAV hadde foreslått LP-kurs og nektet å gi dem den økonomiske støtten de egentlig hadde krav på, før de hadde prøvd LP. NAV mener på sin side at det er naturlig at enkelte NAV-konsulenter «sitter inne med kunnskap om at noen former for behandling har virket for andre ME-pasienter»
Til slutt skal det nevnes at Skien kommune i samarbeid med NAV, har avholdt LP-kurs for sine sykemeldte ansatte. Kommunen fraskriver seg ansvar for om ev noen har blitt dårligere ved å si at de ansatte gjør dette på eget ansvar.

AVSLUTNING
Jeg mener at dette kan forklare hvorfor LP har blitt en slik «suksess» i Norge i motsetning til andre land. Mange ME-syke har følt seg presset av familie og venner som har lest om dette i media, og av NAV-ansatte som nekter dem stønad før de har tatt LP-kurs. Teorien til Wyller blir ofte framstilt som den ledende ME-teorien i Norge, mens den i andre land ikke har samme anerkjennelse. Dette har gjort at LP har fått en troverdighet i det norske helsevesenet som man vel kanskje ikke har sett at noen annen alternativ metode har fått.

PERSONLIG SUKK
Hadde Phil Parker hevdet at LP hadde helbredet kreft, ville mottakelsen ha vært en vesentlig annen. Da ville han og hans ev norske instruktører vært nærmere rettssalen enn de innerst rommene i norsk helsevesen. Media-omtalene ville ha vært preget av stor skepsis, og det ville heller ikke vært naturlig for NAV-ansatte ha å formidle kunnskap om metoden.

Men når det gjelder den omstridte sykdommen ME så kan det skje.

Nå vil vi skilles!

De fleste i Norge er imot tvangsekteskap.
For oss er det en forkastelig tanke at noen er tvunget til å gifte seg med en person de aldri har sett og kanskje ikke liker. Vi føler at dette er grovt overgrep mot den svake parten, som regel ei jente. Vi føler også at dette er en kulturell tradisjon som er fremmed for oss nordmenn. Dette gjenspeiler seg også i lovverket. Tvangsekteskap kan straffes med inntil seks års fengsel. Jeg tar selvfølgelig også avstand fra slike ekteskap, og jeg har personlig sett hvilke kvaler en person går gjennom når familien vil tvangsgifte henne bort. Skulle hun akseptere det som skjedde eller skulle hun rømme og aldri se familien sin igjen, og også minske familiens anseelse og innflytelse i sitt miljø? Ikke en lett avgjørelse å ta for en 18-årig jente.

Det er ikke det denne bloggen skal handle om, men jeg syns begrepet tvangsekteskap er godt egnet til å belyse det jeg vil ta opp.
I dette tilfellet er «familien», det norske helsevesenet, «den fremmede kulturen» britiske psykiatere og «den svake parten» syke pasienter.
Jeg snakker om «tvangsekteskapet» mellom Kronisk utmattelsessyndrom (KUS eller CFS) og Myalgisk Encefalomyelitt (ME).
Hver gang ME er omtalt i media, står det enten kronisk utmattelsessyndrom også kalt myalgisk encefalomyelitt eller omvendt. Vi ser det også i forkortelser som CFS/ME eller ME/CFS, mens de fleste pasientene føler at navnet ME er det som betegner sykdommen best.

Ulikt syn på behandling
Mange forskere, allmennleger og andre i helsevesenet framstiller kognitiv atferdsterapi (KAT) og gradert treningsterapi (GTT) som den eneste behandlingen som har vitenskapelig dokumentasjon, mens pasientene rapporterer at disse behandlingsformene gjør dem dårligere.
Vegard Bruun Wyller, forsker: (Min oversettelse)

«Det er forsket på mange ulike behandlingsformer. Imidlertid forblir kognitiv atferdsterapi (CBT) og gradert treningsterapi (GET) de eneste behandlingene som har dokumentert positiv effekt ved randomiserte kontrollstudier»

.
Professor Jan Hoff, St. Olavs/NTNU:

«I vitenskapelige studier er det kun kognitiv terapi og gradvis økende fysisk aktivitet som har uomtvistelig dokumentert effekt ved kronisk utmattelsessyndrom.»

.
Avdelingsdirektør Cecilie Daae og seksjonsdirektør Hans Petter Aarseth, Helsedirektoratet:

«Blant annet vet man stadig mer om hva som ikke synes å bidra til bedring eller gir forverring. Med hensyn til behandling vet man at gradert trening og fokus på mestring gir noen grupper CFS/ME-pasienter et bedret sykdomsforløp».

Ivar Halvorsen, nestleder i Allmenlegeforeningen:

«Det som ser ut til å virke så langt, er kognitiv terapi og gradert fysisk trening. Det er det eneste vi vet»

Dette er bare fire tilfeldig valgte sitater som viser at forskere, klinikere, allmennleger og Helsedirektoratet støtter opp om denne typen behandling.

Hva så med pasientene?
En ME-syk kommenterer på Facebook:

«Gradert trening my ass, har prøvd i 6 år. Nå kan jeg så vidt gå, og hver gang jeg prøver meg på fysisk aktivitet går det rett i kjelleren… Jeg gir ikke opp, men det blir vanskeligere og vanskeligere å klare de bunnene, og kroppen trenger mer og mer tid for å komme seg tilbake til der jeg var før jeg prøvde fysisk aktivitet….Det funker rett og slett ikke for alle…»

Kommentar fra en engelsk ME-pasient: (Min oversettelse)

«Gradert treningsterapi forverret meg dramatisk, og jeg er ikke i tvil om at det har vært en stor faktor i at jeg fortsatt er alvorlig rammet 20 år etter.»

Jaomi sier: (Min oversettelse)

«Gradert treningsterapi er ubrukelig. Jeg deltok i et slikt program i noen måneder som en kombinert terapi med kogntiv atferdsterapi. Jeg oppdaget at uansett hvor liten treningsmengde jeg startet med, så ble jeg verre. Det gjorde ledd- og muskelsmertene mye verre og jeg ble mentalt uttømt. Denne terapien er ubrukelig og bør unnvikes».

Erfaringene til disse pasientene støttes også av flere brukerundersøkelser. I Bjørkums undersøkelse fra 2009 er kognitiv atferdsterapi vurdert nyttig av 56,9 %, hadde ingen effekt for 36 % og ga forverring hos 7,1 %. For gradert treningsterapi var de tilsvarende tallene: 13,1 %, 8,2 % og 78,7 %. I Norges ME-forening undersøkelse fra 2012 er effekten delt inn i fem kategorier: Stor forbedring, forbedring, ingen endring, forverring og stor forverring. Tallene for kognitiv atferdsterapi er i denne undersøkelsen, 2 %, 13 %, 63 %, 14 % og 8 %. For gradert treningsterapi er tallene: 1 %, 13 %, 20 %, 41 % og 25 %.
Tom Kindlon har samlet data fra 9 slike undersøkelser fra mange land. Kognitiv atferdsterapi har gjennomsnittlig ført til forverring hos 19,91 % av pasientene (i området 7,1 % – 38 %), mens gradert treningsterapi har ført til forverring hos gjennomsnittlig 51,24 % (område 28,1 % – 82 %).
En kritikk som er reist mot slike undersøkelser er at de ikke er like pålitelige som randomiserte kontrollerte studier. Dette drøftes også av Tom Kindlon. Hans konklusjon er at: (Min oversettelse)

«Til tross for disse forbehold, så er de gjennomgående høye tall og absolutte tall på bivirkninger, kombinert med de potensielt invalidiserende effektene av GET og CBT rapportert i disse undersøkelsene, bekymringsverdig og de må undersøkes grundigere.»

Pasientenes syn støttes også av flere forskere, blant annet av Vermeulen et al, Twisk og Maes og S. og P.W. Pierce.
Dette viser klart at her er det noe som ikke stemmer mellom den offisielle versjonen og pasientenes personlige erfaringer.

Ulikt syn på sykdommen
Hovedårsaken til denne forskjellen er at man har et vesentlig forskjellig syn på hva ME (eller CFS) er. Jeg vil i det videre bruke betegnelsen «CFS-ere» for å omtale de som mener at betegnelsen CFS er den beste og støtter behandling med KAT og GET, og «ME-ere» for å omtale de som mener ME er den beste betegnelsen og at KAT og GET ikke virker.
Stort sett mener «CFS-ere» at CFS kan beskrives med en «biopsykososial» modell eller som psykosomatisk sykdom. Her vektlegges psykiske og sosiale forhold like mye som biologiske. Forskningen de støtter seg til har nesten utelukkende utvalgskriteriet:

«nyoppstått uforklart utmattelse som ikke kan forklares ved andre velkjente sykdommer og som har mer 6 måneder (3 måneder for barn og ungdom)».

«ME-ere» mener at dette er altfor vide kriterier og får med seg pasienter som har andre sykdommer enn ME, spesielt psykiske lidelser. I mangel av en diagnostisk test mener de at man må bruke de kanadiske kriteriene fra 2003 eller de nyeste internasjonale kriteriene fra 2011. Hovedsymptomet ved disse er Post-exertional malaise (PEM – symptomoppblomstring ved aktivitet).
Dette gir en mer homogen pasientgruppe og PEM er et symptom som skiller ME fra mange andre sykdommer med liknende symptomer. Videre hevder «ME-ere» at ME klart er en somatisk sykdom.

CFS-ere hevder at CFS er en sykdom som ligger midt mellom det psykiske og fysiske. Når ME-ere protesterer og påpeker at ME er en somatisk sykdom, får de høre at de de ikke tar inn over seg at psyke og soma hører sammen. Tidligere var det et krav fra NAV at pasientene skulle utredes av psykiater eller klinisk psykolog for at en ME-syk skulle være berettiget til ulike trygde-ytelser. Det er derfor mange med diagnosen ME som har fått utelukket at deres sykdommen skyldes psykiske lidelser. De har, for å omskrive ordene til Kjell Magne Bondevik, «papir på at de er psykisk friske». I dag er det også mange med ME som blir henvist til psykologer, men psykologen er klar på at pasientene har en somatisk sykdom. Allikevel skal altså disse pasientene motsi fagkyndige eksperter og mene at sykdommen ikke er somatisk allikevel fordi det ikke passer inn i modellen til CFS-ere.
Dette betyr på ingen måte at personer med ME nekter for at psyke og soma hører sammen. Det er en selvfølge i 2014. Men når CFS-ere snakker om denne sammenhengen så er det utelukkende snakk om hvordan psyke påvirker soma, og aldri hvordan for eksempel det å være alvorlig somatisk syk kan virke inn på psyke.

Det er et typisk trekk ved argumentasjonen til CFS-ere at de mener pasientorganisasjonene har for stor innflytelse. I bladet Forskningsetikk om diskusjonen etter Kunnskapssenterets rapport i 2006, sier f. eks Vegard Bruun Wyller:

«Jeg synes generelt at helsepolitikerne bør høre på sine egne fagfolk. Hadde Sylvia Brustad vært opptatt av å forbedre behandlingen av hjerte- og karsykdommer, hadde hun nok snakket med kardiologene, og ikke de som har vondt i brystet».

«Jeg er helt enig i at medisinen har vært for autoritær, og at pasientforeninger må tas mer på alvor. Men dette går for langt. Jeg kan som lege ikke bestride hvordan en sykdom oppleves for pasientene, men pasientene bør heller ikke bestride fagfolks kunnskaper om medisin og vitenskap.

Men det CFS-erne ikke tar inn over seg, er at pasientorganisasjonene og pasientene ikke bestrider kunnskapen til fagfolk som Wyller, men er uenig i at grunnlaget for denne kunnskapen kan brukes på sykdommen ME.
Ola Didrik Saugstad uttaler samme sted:

«Hvis det nå blir en slags aksept for at det er en psykisk-somatisk lidelse, kan man risikere at tilstanden blir verre for flere av disse pasientene.»

Dessverre ser det altså ut til Saugstad har fått rett.

Overgrep mot pasienter
Dessverre er ME-historien full av eksempler på klare overgrep mot pasienter. En av de kanskje verste er historien om Ean Proctor.
Ean Proctor fikk ME da han var 10 år i 1986. I 1988 etter et kort besøk hos Ean Proctor, skrev Simon Wessely: (Min oversettelse)

«Ean kan ikke lide av noen primær organisk sykdom, det være seg ME eller noen andre. Ean har en primær psykisk lidelse som gjør ham stille og ute av stand til å bevege seg. Jeg støtter derfor de tiltak som gjøres for å sørge for at Ean får egnet behandling».

Den egnet behandlingen var å få ham tvangsinnlagt på en psykiatrisk klinikk fordi moren var «overbeskyttende».
For å bevise at han kunne bevege seg, ble han kastet ut i svømmebassenget. Han sank til bunnen og holdt på å drukne. De bråstoppet også med rullestolen hans, så han falt hjelpesløs ned på gulvet. De trodde han ville ta seg for. For å bevise at han kunne skrike, ble han satt på et spøkelsestog. Han ble også plassert alene på et rom uten noen form for kommunikasjon. De var overbevist om at Ean selv ville gå på toalettet like i nærheten når han måtte. Det klarte han ikke, og ble sittende i flere timer i en stol med klær gjennomvåte av urin.

Dette kan ikke kalles annet enn tortur.

Men vi skal dessverre ikke lenger enn til Danmark før vi finner liknende saker. Den ME-syke Karina Hansen ble tvangsinnlagt mot foreldrenes og sin egen vilje for å bli behandlet med KAT og GET.
I lenken heter det blant annet:

«Det endte med, at Karina blev fjernet fra sit sygeleje og indlagt på Hammel Neurocenter, hvilket skete mod Karinas (og forældrenes) vilje. Karina, der i lang tid havde været for svag til at anvende sin mobil tlf., ringede således under forløbet til sin far (som var på arbejde, da myndigheds-personerne kom), til sin mor, sin søster, sin kusine og dagen efter fra Neurocentret igen til sin mor og til sidst til politiet! Alt sammen i et desperat forsøg på at modsætte sig tvangsindlæg-gelsen.
Til moderen sagde hun dagen efter: ”Mor, hvordan skal jeg komme væk herfra. Jeg kan ikke klare det.»

Om man går på Facebook-siden Justice for Karina Hansen, så står det også linker til tilsvarende saker rundt omkring i Europa.

Familier lik Proctor sliter dessverre fortsatt i Storbritannia. Den britiske organisasjonen Tymes trust sier i pressemelding: (Min oversettelse)

«Vi har hittil gitt råd til 120 familier som har blitt anklaget for å selv være skyld i sine barns dårlige helse, mange av disse har blitt undersøkt av barnevernet og ingen av dem har vært funnet å være klanderverdig».

Det eneste mange av disse familiene har gjort, er å nekte å godta KAT og GTT som behandling.

Dessverre kan slike tilfeller hende i Norge også (om de ikke allerede har skjedd!).
Vi hører dessverre stadig om leger som anbefaler personer med ME om å «bare stå på og trene» eller at familier med ME-syke barn på toppen av å slite med et alvorlig sykt barn, må kjempe mot bekymringsmeldinger til barnevernet, ikke bare fra enkeltpersoner, men også fra skoler fordi foreldrene krever sin rett til hjemmeundervisning.
I boka «De bortgjemte» av Jørgen Jelstad er det flere saker som kan antyde at viljen til slik tvungen psykisk behandling dessverre er tilstede i Norge også. Her ser vi for eksempel et tilfelle der en bydelsoverlege vurderer å tvangsinnlegge en ME-syk pasient på tross av vurdering fra en professor i nevrologi, en professor i pediatri, en lege med god kunnskap om ME, to uavhengige psykiatriske utredninger og en uttalelse fra en belgisk indremedisiner!
En annen historie som fortelles er et tilfelle der en ung kvinne med en livstruende tilstand, må pleies hjemme fordi det lokale sykehuset nekter å behandle henne etter å konferert med Rikshospitalet.

Avslutning:
La oss slutte før «leken» fører til katastrofer og tortur også i Norge.
Å nekte behandling er en rettighet pasientene har, men vi vet at mange blir truet med tvangsinnlegging, foreldre med «omsorgssvikt» og «Münchausen by proxy», om de bruker denne retten til å nekte kognitiv atferdsterapi og gradert treningsterapi.
Dette må ikke få lov til å skje i Norge!
Dette er ikke innblanding i hva enkelte forskere ønsker å forske på. De som ønsker å forske på uforklart kronisk utmattelse, har selvfølgelig sin soleklare rett til å gjøre det. Det eneste vi ønsker er at dette skilles fra sykdommen Myalgisk Encefalomyelitt.

Om de fortsatt ønsker å se på Kronisk utmattelsessyndrom og Myalgisk Encefalomyelitt som samme sykdom, så ligger bevisbyrden hos dem, ikke hos pasientene. De må vitenskapelig bevise hvordan det er mulig at gradert trening kan ha vitenskapelig effekt ved ME på den samme pasientgruppen der det er vitenskapelig bevis for endret immunrespons på trening.

På vegne av ME-syke i Norge har jeg derfor fylt ut skjemaet q-165n Søknad om separasjon og søker herved offisielt om separasjon av det tvangsinngåtte ekteskapet mellom Kronisk Utmattelsessyndrom og Myalgisk Encefalomyelitt.

ME Argument-klinikken

ME argument-klinikken

Dette er en norsk oversettelse av «The M.E. Argument Clinic» av James David Chapman.
Oversettelsen er gjort av meg med forfatterens godkjennelse.

«The M.E. Argument Clinic» er inspirert av Monty Pythons sketsj «The Argument Clinic» og beskriver hvordan mange britiske (og dessverre også norske) ME-pasienter blir møtt av leger som tror at den «biopsykososiale»
modellen for kronisk utmattelsessyndrom der behandling med kognitiv atferdsterapi og gradert treningsterapi er foretrukket, er det samme som
Myalgisk Encefalomyelitt (ME).
Dette er et overgrep mot alvorlig syke mennesker, og de trenger din hjelp.

Du finner James David Chapman her:

Facebook: https://www.facebook.com/james.david.chapman
Twitter: @batteredoldbook
Web: http://www.jchap.org

M.E. ARGUMENT-KLINIKKEN


========================

 

Michael:

Hallo, Jeg har kommet
for å få en diagnose.

John:

Jeg har satt diagnose
på deg før.

Michael:

Nei, det har du ikke.

John:

Jo, det har jeg.

Michael:

Når da?

John:

Akkurat nå. Du er
ikke syk.

Michael:

Jo, det er jeg!

John:

Nei, det er du ikke.

Michael:

Jo, det er jeg!

John:

Nei, det er du ikke.

Michael:

Dette er ikke en
diagnose; det er å si imot meg!

John:

Medisinsk vitenskap
krever at jeg har en skeptisk innstilling …

Michael:

Nei, det gjør den
ikke!

John:

Jo, det gjør den.

Michael:

Nei, det gjør den
ikke!

John:

Jo, den gjør det …
Forresten; vil du ha en fem-minutters diagnose eller full PACE-studie.

Michael:

Hva er forskjellen?

John:

Omtrent 5 millioner
pund.

Michael:

Da tar jeg en
fem-minutters diagnose, takk! (Gir John en 10 pund-seddel)

John:

Takk.

Michael:

Du skal gi meg en
diagnose!

John:

Aha. Det er gode
nyheter: Det er ikke noe fysisk i veien med deg. Tusen takk! Farvel!
(Legger pengene i lomma)

Michael:

Hei, vent nå litt!

John:

[ser opp]. Å vente
her vil ikke hjelpe deg. Har du prøvd å være mer ute og å trene mer?

Michael:

Trening!?
Treningsintoleranse er mitt hovedsymptom! Trening gjør meg enda sykere!

John:

Nei, det gjør den
ikke. Trening gjør det frisk!!

Michael:

Du bare motsier alle
mine symptomer!

John:

Nei. Jeg motsier
definitivt ikke bare dine symptomer. Og for å være ærlig, så er jeg
såret over anklagen. (Ser lei seg ut)

Michael:

Vel, jeg beklager
det, men …

John:

Ikke noe å beklage!
Vi ønsker alle å bli friske. Kanskje du skulle modifisere atferden din?

Michael:

Hvorfor?

John:

For å få bukt med din
avvikende tro på at du trenger en diagnose!

Michael:

Men jeg trenger en
diagnose!

John:

Der ser du!

Michael:

Men hva med
blodprøvene mine?

John:

Ja, absolutt.
Blodprøvene viser at du har hatt et virus. Men det kan ha bli borte. Vi
kaller den en «trigger».

Michael:

Men de ble tatt i
forrige uke! De viser at jeg er fysisk syk!

John:

Du tror at kropp og
sjel hører sammen, ikke sant?

Michael:

Selvsagt gjør jeg det!

John:

Akkurat. Og husk at
psykiske lidelser er like viktige som andre former for sykdommer.
Fortell meg nå: Hvor lenge har du “følt” deg syk?

Michael:

Jeg “føler” meg ikke
syk!

John:

Fantastisk! Jeg er
glad for å høre det!

Michael:

Jeg tror ikke du tar
M.E. særlig alvorlig.

John:

Kronisk
utmattelsessyndrom er en veldig alvorlig tilstand. Jeg gjør mitt beste for å diagnostisere pasienter. Kanskje det var derfor jeg ble utnevnt til «Sir» forleden.

Michael:

Men du setter ikke
diagnoser på oss!!!

John:

Jeg forstår at det er
vanskelig å leve med “følelse av sykdom» i mange år, men å la din
ekstreme frustrasjon gå ut over de som forsøker å hjelpe, kommer det
ingenting godt ut av.

Michael:

ALT JEG VIL HA ER EN
DIAGNOSE!

John:

Jeg beklager, men jeg
har pensjonert meg.

Michael:

Hva???!!!

John:

CFS ble simpelthen
for vanskelig og for stressende å arbeid med; Jeg blir overrasket om
noen tør å gi deg en diagnose. Spesielt etter at du framviser en slik
vanskelig atferd.

Michael:

Men du har ikke gitt
meg en diagnose!

John:

Jo, det gjorde jeg.

Michael:

Nei, det gjorde du
ikke; du bare motsa meg!

John:

Nei, det gjorde jeg
ikke.

Michael:

Jo, det gjorde du!

John:

Nei, det gjorde jeg
ikke.

Michael:

Jo, det gjorde du …
og der gjorde du det igjen.

John:

Nei, det gjorde jeg
ikke. La meg forklare: Jeg diagnostiserer deg.

Michael:

Aha! Men du er
pensjonert, så hvorfor diagnostiserer du meg fortsatt? Der tok jeg deg!
Du kan ikke være pensjonert, fordi hvis du var det så kunne du ikke ha
satt diagnose på meg!

John:

Ikke nødvendigvis.
Kanskje jeg diagnostiserer deg på fritiden min!

Michael:

Hør nå her! Jeg har
kommet for å få en diagnose!

John:

Jeg har gitt deg en
diagnose allerede …

Michael:

Nei, det har du ikke!

John:

Jo, det har jeg.

 

Osv.

 


.
.
.
.
.
.

 

 

Kapittel 27 En tur utenom det vanlige

I stedet så han at de plasserte de to kassene inn i lasterommet til Toyota-en. Han greide å ta bilde av kassen uten at han der og da kunne tyde hva som sto skrevet på dem. Han så at Svendsen ga en ganske tykk konvolutt til Hansen. Han rakk akkurat å ta bildet av overrekkelsen. Enda en gang tittet Svendsen seg rundt til alle kanter. Deretter satt han seg inn i bilen og kjørte av gårde. Det så ikke ut til at det var noen som fulgte etter ham. Et lite øyeblikk tenkte Gerhard på om han skulle følge etter Svendsen eller ikke. Han kom til at han ikke skulle gjøre det. Det kunne hende at politiet lå på lur på et sted verken han eller Svendsen visste om. Torvald Hansen vekslet noen ord med de to som kjørte Toyota-en, før han også gikk til bilen sin. Nå måtte Gerhard komme seg tilbake til bilen sin for å følge etter Torvald igjen. Det var selvsagt et stort problem nå som smuglerne sto parkert på fortauet rett ved siden av. Han så Jaguaren svinge ut på Akershusstranda og forsvinne mot Rådhuset. Gerhard var sikker på at han skulle kvitte seg med konvolutten han hadde fått ett eller annet sted før han kjørte tilbake til kontoret. Nå forsvant muligheten til å finne ut hvor Hansen gjorde av konvolutten, som Gerhard var overbevist inneholdt penger for å ha importert narkotikaen. Heldigvis var fortsatt Toyota-en parkert slik at Gerhard kanskje kunne klare å følge etter den. Da måtte han stå klar til å løpe raskt fram fra gjemmestedet sitt akkurat da de satt seg inn i bilen. Han skrudde av kameraet og gjorde seg klar. Nå låste Larsen opp førersiden av bilen og satt seg inn. Den andre stå også klar ved døra. Gerhard reiste seg raskt og kom seg til fotgjengerfeltet. Nå så han rett inn i bakruta til Toyota-en. Han så at den andre mannen satt seg inn. Gerhard syns allikevel det ville være for risikabelt å gå over fotgjengerfeltet. Da ville han måtte gå rett bak bilen omtrent på den andre siden, og de måtte se i speilet for ikke å kjøre ham ned.

«Skjønt, om de så at det var meg, ville de vel bare ha kjørt meg ned», tenkte Gerhard.

I stedet for løp Gerhard bortover veien på den andre siden. Han visste at det ville være risikabelt å krysse veien her på grunn av den skarpe svingen, men det var ikke noen annen mulighet om han skulle rekke fram til sin egen bil før Toyota-en dro av sted, og han mistet den. Han hørte at de startet opp bilen, og Gerhard løp ut i veien for å krysse skrått over den. Han snudde seg til venstre og så rett inn i fronten til en stor trailer som kom kjørende i ganske god fart. Han kunne se fortvilelsen i ansiktet til føreren som febrilsk tråkket inn bremsene alt han kunne. Det skrek i bremser, og Gerhard løp raskere enn han noensinne hadde gjort, og han kom seg helskinnet over veien og bort til bilen. Han pustet lettet ut og tenkte at det var nære på at han var blitt påkjørt. Han hadde vært heldig, og nå så han at han hadde vært enda mer heldig. Oppbremsingen til traileren hadde fått Toyota-en til å stoppe opp også. Føreren av traileren brukte litt tid til å komme seg etter sjokket, og det tar også tid å akselerere en så stor bil. Gerhard fikk derfor tid til å starte opp bilen og stå klar for å følge med på hvor Toyota-en kjørte. Toyota-en kjørte til høyre mot danskebåtene ut fra Skur 38, Gerhard hadde tenkt til å la en bil komme mellom seg og Toyota-en, men det kom ingen så han ble liggende rett bak. Da de kjørte opp på Bispelokket fikk han endelig litt mer avstand, men han hadde fortsatt kontroll uten å virke mistenkelig. Ved lyskrysset ut i Jens Bjelkes gate holdt det på å gå galt for Gerhard. Lyset ble veldig gult i det han skulle kjøre, men det holdt akkurat. Da han kom ut av svingen, så han at Toyota-en svingte opp Sars gate. Samtidig så han at lyset ble rødt.

«Faan», bannet han høyt, «nå mister jeg dem».

Da lyset ble grønt, gasset han opp. Han så Toyota-en langt oppe i gata på vei mot Carl Berners plass. For en gangs skyld var han glad for å komme dit. Plassen ble på folkemunne bare kalt «Den røde plass» på grunn av alle lyskryssene, og den levde opp til det kallenavnet nå. Toyota-en fikk både rødt lys da den skulle kjøre ut i Finnmarksgata, og da den skulle over Carl Berners plass. På den måten klarte Gerhard å komme seg tett nok opptil dem at han igjen følte han hadde kontroll da de kjørte oppover Trondheimsveien. Ferden gikk videre over Sinsenkrysset. Gerhard syntes det var merkelig at de hadde funnet et nytt lager såpass langt unna både havna og området der de fleste involverte så ut til å bo, men han tenkte at de på den måten trodde det ville bli verre å oppdage dem. Ved Bjerke kjørte Toyota-en av fra riksvei 4.

«Kanskje de skal spille på Bjerkebanen», lo Gerhard for seg selv.

Bilen kjørte over Trondheimsveien og oppover Årvollveien. Dette var et område av byen der Gerhard ikke var veldig godt kjent, men han mente det ikke var så mange steder der det var lagerbygninger de kunne bruke til produksjonen sin. De kjørte forbi bebyggelsen. I det fjerne kunne Gerhard se konturene av et stort forretningsbygg på venstre side av veien. Han regnet nesten med at det var dit de skulle for lenger innover så han bare skog, men Toyota-en kjørte ufortrødent videre forbi bygningen og siste rest av bebyggelse på høyre side. Nå begynte Gerhard virkelig å lure på hvor dette skulle ende. Der bebyggelse sluttet, dukket det nå opp et vann på høyre side. På et tun ned mot vannet, lå det noen hus. Igjen var Gerhard sikker på at de skulle stoppe der, og igjen ble han overrasket over at de bare kjørte videre. Nå lå bare skogen foran dem. Gerhard visste at det nå ble enda vanskeligere å følge etter dem uten å bli oppdaget. Det var ikke så mye biltrafikk i en skog, og han visste også at de to i bilen foran var veldig forsiktige. Etter at Toyota-en hadde kjørt et par hundre meter innover skogsveien, stoppet den ved en liten åpning på høyre siden av veien. Gerhard stoppet litt lenger ned og kjørte så langt ut på siden som mulig. Han gikk ut av bilen og gikk forsiktig inn i skogen på høyre side. Han ville finne et bra sted der han kunne ta bilder for å se hva de gjør med narkotikaen. Han ville ikke ta med seg kameraet før han var mer sikker på hva de hadde i gjære. Han så at Larsen gikk ut av bilen og forsvant inn i skogen. Gerhard prøvde å se hvor han gikk, men mistet han litt av syne etter en stund. Han prøvde å snike seg litt den andre veien og gjemme seg. Han la seg ned bak en liten busk. Det gikk noen minutter uten at det skjedde noen ting. Ingen Larsen var å se, ingen bevegelser ved bilen, og Gerhard lå musestille på bakken.

«Kanskje det var slik at Larsen gikk for å gjøre klart et eller annet inne i skogen der de skulle gjøre klar narkotikaen», tenkte Gerhard.

Han så ingen hus eller skur eller noe slikt, så enten var det veldig godt skjult eller så skulle de rett og slett jobbe i friluft. Plutselig fikk han akkurat den samme følelsen han hadde en gang i Askekroken; følelsen av å ha en pistol stukket i nakken.

«Like lett å lure denne gangen også», sa Larsen hånlig bak ham.
«Thoresen», ropte Larsen, «Jeg har fanget snushanen».

Det var altså Thoresen som satt i bilen, og det var Thoresen han hadde slått ned i Torshovgata den gangen. Da måtte nesten den sterkeste av de tre være Jakobsen. Det var han som hadde stukket pistolen i nakken på ham i Askekroken, og som hadde holdt ham godt fast da de skulle sette sprøyta på ham. Gerhard var glad for at han ikke var her nå. Både Larsen og Thoresen hadde han vunnet over tidligere, selv om det selvfølgelig var verre nå da de var to sammen, og han sto her med en pistol i nakken. Gerhard prøvde desperat å finne en måte han kunne komme ut av denne situasjonen på, men nesten alle tenkbare muligheter, endte med en kule i nakken. Akkurat det hadde ikke Gerhard lyst til å få. Han så at Thoresen kom ut av bilen og så bort på Larsen og Gerhard. Han trakk et lettelsens sukk da Thoresen ble stående.

«Jeg passer på bilen i tilfelle han har med seg noen hjelpere», ropte Thoresen tilbake.
«Smart og dumt på en gang», tenkte Gerhard.

Smart, fordi Gerhard selvfølgelig kunne ha med seg en hjelper som kunne kapre bilen der den sto, men det viste også at ingen av smuglerne var blant de skarpeste knivene i skuffen. Måten de hadde lurt ham på, tydet på at de hadde oppdaget at Gerhard fulgte etter dem, men hvis de visste det, så måtte de ha sett at han var alene i bilen, og da måtte hjelperen til Gerhard være usynlig. Det var også bra for Gerhard på den måten at han bare hadde Larsen å bry seg om foreløpig. Om han hadde greid å overliste Larsen, ville han ha god tid til å gjemme seg i skogen før Thoresen rakk å reagere. Gerhard visste godt at det ikke ville være lett å overmanne en mann som hadde en pistol presset inn i nakken din. Han måtte vente til Larsen begynte å bli så trygg på situasjonen at han slappet av og ikke forventet et angrep fra Gerhard.

«Denne gangen skal du ikke slippe unna, din rotte», sa Larsen.

Gerhard svarte ikke, men så på skyggen i bakken at Larsen så ut til å være avslappet. Han løftet hendene som han ville holde dem over hodet. Det fikk være nå eller aldri, tenkte han. Enten ble han drept uten kamp lenger inne i skogen, eller så ble han drept i et forsøk på komme seg løs. For de som fant kroppen hans, ville det ikke spille noen som helst rolle. En død kropp er en død kropp, men for ham ville det bety all verdens forskjell. Han ville død med vissheten om at han hadde gjort alt han kunne gjøre for å løse saken.

«Og det ville også Marit vite», tenkte han.

Da hendene hans var halvveis løftet opp, spente han musklene alt han kunne. Med en rask bevegelse skjøt han albuen bakover med all den kraft han maktet å mobilisere. Han merket at han traff ett eller annet sted på kroppen til Larsen. Om det var kraften i slaget eller om Larsen bare ble veldig overrasket, visste han ikke, men han hørte at Larsen strevde for å holde balansen, og til slutt hørte han at Larsen falt i bakken. Gerhard snudde seg lynraskt og så Larsen ligge på bakken og prøvde å få tak i pistolen som han hadde mistet i fallet. Nå hadde han fått tak i den og akkurat i det Gerhard sto klar til å uskadeliggjøre Larsen, så han rett inn i løpet på en pistol, klar til å bli avfyrt. Gerhard forsøkte å kaste seg litt til siden, samtidig som han plasserte den venstre helen sin rett i skrittet til Larsen med stor kraft. Luften ble fylt av to ting; Larsens smerteskrik og lyden av en pistol som ble avfyrt. Gerhard merket plutselig en intens smerte på venstre side av magen. Han var blitt truffet, og regnet med at han ville dø snart. Han så at Larsen forsøkte å komme seg opp for å avfyre enda et skudd. Gerhard trosset de forferdelige smertene og plasserte skoene sine med hard kraft over fingrene til Larsens høyre hånd. Lyden av fingre som brakk ble ganske klar for Gerhard. Larsen skrek ut eder og galle og smerte. Gerhard tok opp pistolen som lå på bakken og slo Larsen bevistløs med et slag rett på haken hans. Bråket hadde også vekket Thoresen. Da han hadde hørt skuddet og skriket, hadde han regnet med at det var Larsen som hadde drept Gerhard, men da det andre skriket kom, var det tydelig for ham at det var en kamp som foregikk der borte. Da Gerhard så opp mot bilen, så han at Thoresen kom gående nedover mot ham med en pistol i hånda. Da Thoresen så at det var Gerhard som sto oppreist mens det var Larsen som lå på bakken, fyrte han av et skudd, men avstanden var for lang til at han hadde hatt mulighet til å treffe Gerhard uten å være en veldig god skytter. Gerhard merket at adrenalinet pumpet rundt i kroppen sin. Det gjorde at han ikke merket de intense smertene like godt lenger. Han tok fart og løp inn i skogen. Da han var inne i skogen, angret han litt på det. Det hadde kanskje vært bedre å løpe nedover i retning av bebyggelsen. Han merket at han hadde løpt rett bort til en stor myr. Det ville være vanskelig å komme seg rundt myra. Han forsøkte å tenke ut hvordan han skulle utnytte denne situasjonen til sin fordel. Han hørte at Thorsen også var på vei inn i skogen. Han så seg tilbake, og kunne så vidt skimte Thoresen. Thoresen visste at Gerhard også hadde en pistol, men det han ikke visste var at Gerhard omtrent ikke visste hva som var opp og ned på en pistol. Gerhard løp litt videre i utkanten av myra. Han var allerede ganske våt etter å ha ligget i vanndammen ved Akershusstranda, så det gjorde ikke så mye om han ble litt våt på beina også. Litt lenger framme så han det som kunne være et perfekt gjemmested, tre trær som hadde veltet og lå med røttene i været. Til sammen dannet de nesten en liten hytte i skogen. Her kunne han sitte uten å bli oppdaget om ikke Thoresen gikk rett på ham. Gerhard la fra seg pistolen. Han la seg ned for å få best mulig utsikt uten at noen kunne se ham. Der så han at Thoresen kom gående rett mot ham. Gerhard gjorde seg klar til å springe på ham. Om Thoresen kom omtrent to meter fra gjemmestedet hans, så måtte han se at det var der Gerhard lå. Nå var Thoresen omtrent fire meter unna. Da bråstoppet Thoresen. Ett eller annet sted i skogen hørtes det en skarp lyd. Om det var mennesker eller et dyr som lagde lyden, var ikke Gerhard i stand til å skjelne, men lyden var såpass høy og skarp at den fikk Thoresen til å stanse opp. Nå sto han med ryggen til Gerhard bare fire meter foran ham. Gerhard regnet med at Thoresen ville forsøke å gå etter lyden og bort fra ham. Smertene i siden til Gerhard var kommet tilbake nå, men det kunne han ikke bry seg om. Det var nå han hadde muligheten til å sette Thoresen ut av spill. Med et skrik som kunne skremme vettet av hvem som helst, kastet han seg fram fra gjemmestedet sitt. Han ga Thoresen et velrettet spark rett i knehasen på høyre kne. Thoresen falt sammen som en sekk nesten før han var i stand til å oppfatte hva som hadde skjedd. Han falt framover og i det han falt ned på bakken, traff hodet hans en stein. Han utstøtte bare et sukk, før han ble liggende helt livløs på bakken. Gerhard tok pistolen hans også og plukket opp Larsens pistol fra gjemmestedet sitt og gikk opp til Toyota-en. Han åpnet bakdøra og så de to kassene som sto der sammen med mye annet skrot. Han fant et kubein og åpnet lokket på den ene kassen. Det var ikke mye frukt som lå opp i den kassen. Den var stapp full av store plastposer med et brunt stoff oppi. Han var ganske sikker på det var narkotika. Han sjekket førersetet og så til sin store overraskelse at nøkkelen sto i tenningen. Han smilte for det betydde at han bare kunne sett seg inn og kjøre av gårde. Da hørte han et enormt brøl bak seg. Han snudde seg og så et skadeskutt dyr som kom rasende mot ham, angripende uten mål og meningen. Det vil si; dyret var Larsen. Han hadde våknet opp igjen og hadde brukket minst tre fingre på høyre hånd, og hvordan det sto til mellom beina hans, ville ikke Gerhard tenke på en gang. Nå kom Larsen hinkende med villskap i blikket rett mot Gerhard i et siste desperat forsøk på å overmanne ham. Gerhard tok et steg til siden akkurat i det Larsen løftet venstrehånda for å slå til Gerhard. Larsen bommet og fortsatte rett fram i samme tempo. Gerhard satte ut beinet, og spente bein på ham. Larsen falt i bakken så lang han var. Gerhard skulle gjerne hatt noe å binde Larsen med, men han hadde ikke noe tau. Han tittet inn igjen i lasterommet på Toyota-en, og som manna fra himmelen, så han plutselig en pose med plastikkstrips som lå i et lite rom på siden.

«De er store nok til å binde fast hendene bak på ryggen», tenkte Gerhard, «men ikke store nok til beina».

Han la Larsen over på magen og tok hendene hans bak på ryggen og strammet stripsen så hardt det var mulig. Det var tydelig at Larsen syntes det var stramt nok, for han hylte av smerte da han kjente båndet som gravde seg inn i huden sin. Gerhard hadde ikke før kommet seg opp på beina igjen før han så Thoresen som kom løpende og skrikende mot ham. Da Thoresen er omtrent 10 meter unna, løftet Gerhard opp den ene pistolen.

«Ned på knærne», ropte Gerhard med pistolen rettet mot Thoresen.
«Han skulle visst at jeg ikke aner hvordan jeg skyter med en pistol», tenkte Gerhard, «Heller ikke at jeg ikke har krefter nok til å trykke inn avtrekkeren om jeg hadde visst hvordan man skjøt».

Men det visste ikke Thoresen. Han kunne ikke ta sjansen på at Gerhard ikke kunne fyre av pistolen. I stedet for satte han seg rolig ned på knærne med hendene i været. Gerhard tenkte at han kanskje ville prøve å overrumple Gerhard akkurat i det han skulle til å binde fast hendene han. Da måtte Gerhard legge fra seg pistolen, og være konsentrert om det han skulle gjøre, og da var han sårbar for et angrep fra Thoresen, på samme måte som Gerhard hadde overrumplet Larsen. Gerhard gikk sakte mot Thoresen og fulgte nøye med på hva Thoresen gjorde. Da han sto rett foran ham, mente Gerhard at han nettopp så det han hadde fryktet. Det så ut til at Thorsen spente alle musklene han hadde i kroppen og forberedte seg på et siste desperat angrep. Gerhard gikk bak Thoresen så han ikke lenger var like synlig. Han kastet fra seg pistolen på en slik måte at Thoresen skulle høre det. Den klasket i bakken. Gerhard bøyde seg framover slik at Thoresen skulle tro at han var i ferd med å binde ham. Akkurat da hoppet Thoresen opp, men Gerhard var forberedt. Han plantet kneet sitt i ryggen til Thoresen som skrek av smerte og stupte i bakken. Nå var det ikke noe problem å ta fram strips og binde ham fast med hendene bak på ryggen. Han hadde klart å fange begge skurkene. Nå begynte Gerhard å planlegge hva han skulle gjøre videre. Han ville forsøke å finne et sted der han kunne ringe til Didriksen, men hvis det tok tid, ville kanskje Larsen og Thoresen ha greid å komme seg unna.

«De kunne til og med ha fått start på Toyota-en og kjørt vekk selv om han tok med seg bilnøklene», tenkte han, «Eller de kunne prøvd det samme med bilen hans».

Han ville prøve å finne noe han kunne skjære opp bildekkene med, og noe han kunne binde fast beina deres på. Han så inne i bilen og så en lommekniv. Den var perfekt til å stikke hull i dekkene med. Han husket at han hadde et slepetau liggende i bilen sin. Han gikk ned til bilen for å hente det. Da han kom tilbake til Toyota-en, skjønte han at han hadde tenkt rett. For der hadde Thoresen slept seg bort til Larsen, og nå lå de rygg mot rygg og forsøkte å få opp stripsen.

«Det hadde gått bedre med denne», sa Gerhard og viste dem lommekniven.

Larsen og Thoresen så bare dumt på ham. I stedet for å skjære over stripsen, tok Gerhard ut det største knivbladet og stakk det inn i det ene bakhjulet med alt han hadde av kraft. Han hørte at luften begynte å sive ut av dekket, men samtidig kjente han at han ikke hadde særlig mye mer krefter igjen. Det viktigste nå var å sikre at verken Larsen eller Thoresen kom seg unna. Han snørte slepetauet rundt anklene til Thoresen og forsøkte å binde en så stram kjerringknute som mulig. Han fant fort ut at slepetauet ikke var langt nok til å kunne binde sammen beina til begge to. Han slepte Thoresen så nærme bilen som mulig. Han tok kroken i enden av tauet og førte det inn gjennom venstre bakre bildekk. Så bandt han tauet så hardt rundt dekket slik at Thoresen ble liggende helt på siden av bilen, totalt uten mulighet til å bevege seg. Han så inn i lasterommet på Toyota-en igjen, og der så han at de også hadde et slepetau liggende. Dermed fikk Larsen samme behandling som Thoresen, men denne gangen brukte Gerhard høyre framhjulet slik at de skulle ligge så langt borte fra hverandre som mulig. Nå var Gerhard totalt utmattet. Han la seg rett ned på bakken og tittet opp på himmelen mens han pustet ut. Etter å ha ligget slik noen minutter, reiste han seg opp for å undersøke såret i siden. Han så at det var et hull i jakka hans. Da han tok av seg jakka, og så at det var hull i skjorta hans også. Den så også ut til å være helt gjennomvåt. Han tok forsiktig på skjorta og fant fort ut at det ikke var svette eller vann som hadde gjort den gjennomvåt, men blod. Han tok av seg skjorten og stirret på et stort sår i siden av kroppen hans. Det så ut til å at blødningen hadde gitt seg, men såret så veldig stygt ut.

«Jeg håper du dør av forblødning, din rotte», hørte han Larsen hvese bak seg.

Gerhard brydde seg ikke hva de sa. Han brukte en del krefter på å få på seg klærne igjen, men nå måtte han forsøke å få tak i Didriksen eller noen andre i narkotikapolitiet. Han kunne kjøre ned til bebyggelsen og forsøke å finne noen som var hjemme som kunne låne ham en telefon, men han regnet med at de hadde hørt de to skuddene som var avfyrt og ville bli livredde om det sto en så skitten, såret mann utenfor døra deres.

«De kan ikke vite om jeg var en skurk», tenkte han.

Han visste heller ikke hvor nærmeste telefonkiosk var plassert, men han regnet med at det i hvert fall være en ved studentboligene på Bjerke. Han fant ut at det var det beste alternativet. Han satt seg i bilen og kjørte de nesten 3 kilometerne tilbake til Bjerke studenthjem. Han merket at han hadde problemer med å holde seg på veien. Det svartnet for øynene hans et par ganger på grunn av smertene i siden. Han parkerte og gikk ut av bilen med stort besvær. Han stoppet to menn som kom ut av blokken og spurte dem om de visste om det var en telefonkiosk i nærheten. De så på ham og spurte om han trengte lege. Han svarte at han skulle ringe til en som kunne hente ham og kjøre ham på legevakta. Han hadde bare fått et kjøttsår, presiserte han. De to mennene så ikke helt overbeviste ut, men de viste ham hvor telefonkiosken var. Gerhard gikk inn og fant fram penger. Så ringte han 37 93 21. Det tok en stund før noen tok telefonen.

«Det er Didriksens telefon. Du snakker med Karlsen», svarte en stemme.
«Jeg heter Gerhard Wangberg og må snakke med Didriksen», sa Gerhard.
«Han er dessverre opptatt i et møte», svarte Karlsen.
«Kan De vær så snill å hente ham. Det er veldig viktig», svarte Gerhard.
«Jeg har fått beskjed om at de ikke må forstyrres. Det er visst et krisemøte», svarte Karlsen.
«Og det er litt krise her også», sa Gerhard.

På grunn av smertene var ikke terskelen så veldig høy for slike forstyrrelser, så han merket at han begynte å bli sint.

«Jeg har fanget to narkotikasmuglere og har blitt skutt i siden selv. Det er like før jeg besvimer her jeg står», sa han med ettertrykk.
«Et øyeblikk», hørte han Karlsen si.

Gerhard hørte at Karlsen la fra seg røret og gikk. I bakgrunnen hørte han at det ble banket på og åpnet en dør. Han kunne ikke høre hva som ble sagt, men det var tydelig at avbrytelsen ikke ble satt veldig god pris på for stemmene han hørte var temmelig høylytte, men det ble brått stille. Like etter hørte han stemmen til Didriksen i telefonen.

«Hvor i alle dager er du hen?»; hørte han Arild spørre.
«Akkurat nå er jeg på Bjerke», svarte Gerhard.
«Skulle ikke du spane på Hansen?», var neste spørsmål.
«Og det gjorde jeg helt til han dro fra havna, men jeg ville ha blitt oppdaget om jeg dro derfra når han dro, derfor fulgte jeg etter narkotikaen i stedet», svarte Gerhard, «Og de dro til skogen ovenfor Årvoll. Der forsøkte de å fange meg igjen, men jeg klarte å overmanne begge to, så nå er de bundet fast til bilen sin».

Didriksen stilte flere spørsmål for å forsikre seg om at Gerhard snakke sant. Gerhard merket at han ble svakere og reagerte med irritasjon på spørsmålene til Didriksen.

«Kunne han ikke heller bare komme hit opp», tenkte han.

«Karlsen nevnte noe om at du var blitt skutt», sa Didriksen.
«Ja, da jeg overmannet Larsen, skjøt han meg i siden. Det gjør forferdelig vondt, så jeg må nok en tur på legevakta», svarte Gerhard.
«Bare vær der du er, så sender vi en bil og en ambulanse», sa Didriksen.
«Nei, jeg drar opp til narkotikabilen og passer på. Jeg vet ikke om Jakobsen eller Svendsen vet hvor de andre dro, så det er best å passe på», sa Gerhard.
«Og jeg trenger ingen ambulanse», la han til.

Det siste Gerhard gjorde var å beskrive veien politiet skulle kjøre for å komme fram til Toyota-en. Han la på og var totalt utmattet igjen. Han satt seg inn i bilen og begynte å kjøre oppover. Han var glad for at han ikke møtte noen fra UP nå. De ville automatisk ha trodd at han kjørte i beruset tilstand, slik som han vinglet fram og tilbake i veibanen. Da han kom tilbake til Toyota-en, så han at både Larsen og Thoresen hadde gjort tapre forsøk på å komme seg løs, men uten hell.

«Nå skal dere snart få det varmt og godt», sa Gerhard til dem.
«Dra til helvete», snerret Larsen tilbake,

Det ble ikke sagt så mye annet. Omtrent et kvarter senere så Gerhard at en svartemarje og en politibil kom kjørende oppover mot der han satt. Ut av politibilen kom Didriksen. Han strålte nesten som en liten unge.

«Jeg trodde vi hadde spolert hele saken da vår spaner mistet Svendsen, og vi ikke hørte noe fra deg om Hansen», sa Didriksen.
«Jeg hadde jo planer om å følge etter Hansen hele dagen», unnskyldte Gerhard seg.
«Så, så, nå skal ikke du anstrenge deg for mye», sa Didriksen.
«Nå skal vi få deg til legevakta, så kan vi ta historien din etterpå».

Larsen og Thoresen ble ført inn i lasterommet til svartemarja, og den kjørte bort.

Didriksen gikk bort til Toyota-en og tok de to kassene ut av bilen. Han plasserte dem i bagasjerommet til politibilen.

«Nå får vi rekvirere en kranbil for å hente Toyota-en», sa Didriksen, «og jeg skal få en betjent til å kjøre bilen din hjem til deg».

Gerhard satt seg inn i baksetet. Det var første gang han noensinne hadde sittet i en politibil. På turen ned til legevakta forklarte Didriksen at politimannen som skulle følge etter Svendsen hadde tapt synet av ham omtrent ved Sjølyst. Han sa han var overbevist om at Svendsen ikke var klar over at han ble forfulgt, men at det var et uhell på grunn av lyskryss.

«Siden vi heller ikke hadde sett noe til Hansen eller hørt noe fra deg, så hadde vi et krisemøte om saken da du ringte», sa Didriksen.

Lenger kom de ikke før de kom til legevakta.

«De som så sitter og venter må tro jeg er en kriminell siden jeg har følge av politiet», tenkte Gerhard.

Han brydde seg ikke noe om det. Det var mennesker han aldri ville treffe igjen allikevel, så de fikk tenke hva de ville. Det var tydelig at han fikk snike i køen også for han ble ført inn til et overvåkingsrom med en gang han kom. Like etterpå kom det en lege og så på såret. Han forsikret Gerhard om at skuddet bare hadde streifet siden hans, men at såret var blitt infisert siden det ikke ble renset med en gang. Såret ble renset og stelt etter alle kunstens regler. Til slutt ble det lagt på en bandasje som gikk rundt magen og over skulderen til Gerhard.

«Nå skal du ta det med ro i en fjorten dagers tid», sa legen, «Og komme hit for sjekk i neste uke».
«Fjorten dager sykemelding til», lo Gerhard for seg selv, «Men denne gangen en skikkelig en».

Men det var ikke slutt på dagen for det. Didriksen møtte ham da han kom ut, og spurte om han var i form til å komme ned til narkotikapolitiet for å snakke om det som hadde skjedd. Gerhard fortalte om alt som hadde skjedd den dagen. Han ga kameraet sitt til politiet slik at de kunne få bildene han hadde tatt. En times tid senere var bildene fremkalt. Han fikk skryt for hvor fine og klare bildene var blitt. De var klar bevis for at både Hansen og Svendsen var involvert. Didriksen fortalte at de ville arrestere både Hansen og Svendsen i morgen.
De hadde sjekket Svendsen videre og det viste seg at Svendsen ikke jobbet i noen av de to shipping-firmaene, men var arbeidsløs. Han hadde jobbet i kles-bransjen, men firmaet hans hadde gått konkurs som følge av problemene med de italienske avtalene som nesten gjorde Hansen & Dybvik konkurs også. Dermed virket det som Hansen og Svendsen hadde planlagt alt sammen. Videre etterforskning fikk vise om et av shipping-firmaene var involvert, men mye tydet på at de var uskyldige brikker i et spill. Svendsen hadde fått EA Shipping Norway AS til å tro at han startet et nytt firma som skulle drive med kles-import fra Asia. Han fikk leie et kontor hos dem og lageret i Askekroken.

«Men hva med Jakobsen?», spurte Gerhard.
«Vi får se hva avhørene av Larsen og Thoresen fører til», sa Didriksen, «Vi vet enda for lite om hvor de hører til i saken».
«Men de vil uansett bli siktet for drapet på Marit Eriksen», sa Didriksen med et smil.

Gerhard fikk nøklene til bilen sin, og tok en drosje hjem. Han bare kledde av seg og la seg rett ned i senga. Dagen etter ringte Didriksen. Han fortalte at de hadde arresterte både Hansen og Svendsen. Hansen hadde nektet for at han var involvert i noen som helst ulovlig, men Svendsen knakk som en fyrstikk og fortalte alt sammen. Jakobsen ble arrestert i leiligheten sin på Tøyen og forsøkte å lage et helvete, men ble lagt i håndjern og arrestert. I følge Svendsen var alle de tre tidligere ansatte i kles-firmaet hans. Han hadde fått idéen til smuglingen da han ble kjent med en pakistaner som jobbet med eksport av frukt, men som også fortalte om hvor mye penger det var i narkotika. Det var han som hadde ordnet med lasten i Karachi. Han skulle arresteres av pakistansk politi dagen etter. Nå så det ut til at hele saken var oppklart.
Gerhard sto opp og lagde seg kaffe og frokost. Han var fornøyd med at saken var oppklart. Han var fornøyd med at det viste seg at Håkon ikke var involvert, men det han var mest fornøyd med var at Marit endelig hadde fått den oppreisingen hun fortjente. Han hadde fått telefonnummeret til Ingebjørg og Gustav da de flyttet. Han ringte og fortalte at saken om narkotikasmuglingen var oppklart, og at politiet ville sikte tre menn for drapet på Marit. Foreldrene til Marit ble veldig glade da de hørte alle de gode nyhetene. De var lei seg for at de ikke hadde penger til å betale ham for alt det han hadde gjort for dem, og Gerhard brukte lang tid for å overbevise dem om at det absolutt ikke gjorde noen ting. Det viktigste var at de som drepte Marit, fikk sin dom. Han begynte å tenke gjennom det siste døgnets hendelser da det ringte på døra. Han gikk for å åpen, og utenfor døra sto Trine Ingvaldsen med en stor bukett roser.

«Disse er fra Syvertsen», sa hun.

Gerhard inviterte henne inn og spurte om hun ville ha kaffe, og det ville Trine gjerne ha. Hun fant fram en vase og ordnet rosene. Så plasserte hun vasen på bordet. Hun smilte til Gerhard, og Gerhard måtte fortelle om alt som hadde skjedd da han ble skutt i siden. Av en eller annen grunn begynte de å snakke en del om episoden da Gerhard hørte en lyd i skogen som fikk Thoresen til å stoppe opp.

«Der var jeg heldig», sa Gerhard, «Jeg aner ikke hvordan det hadde gått om Thoresen hadde fortsatt rett fram».
«Men hva det var som lagde lyden, aner jeg ikke», la han til.
«Hva hørte det ut som da?»; spurte Trine.
«Jeg burde vel svare at det var en grein som knakk eller noe sånt, men det merkelige var at det mer hørtes ut som noen eller noe lagde en lyd med vilje, mer som en stein som ble kastet eller noe slikt», sa Gerhard.
«Kanskje det var Marit», sa Trine.

Gerhard så på henne.

«Tror du på sånt?», tenkte han.
«Det er mye som ikke lar seg forklare på normal måte», svarte Trine.

Gerhard måtte si seg enig i det. Han kunne ikke finne en naturlig forklaring på den lyden han hørte i skogen, og som helt tydelig ikke var innbilling siden Thoresen også hørte den. Det ga også en merkelig slags indre ro å tenke på Marit var der ute og hjalp ham.

«Ja, kanskje det var henne», smilte Gerhard.

De ble sittende å se på hverandre.

«Du er så god», sa Trine.

Så lente hun seg over mot Gerhard, og ga ham et kyss midt på munnen. Gerhard besvarte kysset ømt.
Og hva som hendte videre får vi overlate til fantasien.

Kapittel 26 På havna

Gerhard var fornøyd med denne dagen. Han hadde tilsynelatende fått bekreftet sin mistanke om at Hansen drev med ting han ikke burde drive med. Det frikjente på ingen måte Dybvik, men ut fra samtalen de hadde på kontoret, virket det som det var Torvald som fant nye muligheter, mens Harald tok seg av den daglige oppfølgingen av kles-importen. Da han var i Askekroken, virket det som det var et shipping-firma som eide lageret der narkotikaen var, og nå hadde han kanskje knyttet Hansen til et slikt firma. Dersom dette stemte, var det bare to muligheter. Han kunne selvfølgelig ha besøkt et annet firma i Prestegata, og han kunne også være helt uskyldig. Det visste Gerhard, men det var litt for mange indisier som pekte i retningen av at Hansen importerte narkotika sammen med frukt og brukte et shipping-firma til transporten. Han visste at han selvsagt måtte ha konkrete bevis før noen kunne arresteres. I løpet av denne dagen hadde han også funnet ut en del om det ene shipping-firmaet. Og ikke å forglemme hadde han hatt en vidunderlig opplevelse med Bodil. Enda var ikke klokka mer enn tolv da han kom hjem. Han syns det var litt merkelig at han var så trøtt som han var. Selv om sexen hadde gjort ham tom og trøtt, hadde han tross alt drukket to kopper kaffer etterpå. Men så kom han på at han egentlig hadde jobbet nesten en full dag allerede. Han hadde stått opp ved halv seks-tiden for å være sikker på å komme til Hansen sin bolig før han dro. Det vil si at han hadde jobbet i seks og en halv time allerede. Han gikk for å ta en liten lur. Han satte vekkerklokka på to for ikke å sove altfor lenge.
Han våknet av at han hørte en lyd langt borte i det fjerne. Han irriterte seg over at det skulle bråke sånn nå da han trengte litt søvn. Det merkelige var at det virket som lyden kom nærmere og nærmere og nesten til slutt var rett ved siden av ham. Han åpnet øynene og så at klokka var litt over ett, så det var ikke vekkerklokka. Plutselig skjønte han at det var telefonen hans som ringte. Han sto opp og gikk bort til bordet. Han håpet at de som ringte ikke hadde lagt på.

«Wangberg», svarte han halvveis i ørska.
«Der var De endelig. Det var like før jeg la på», sa det i den andre enden.

Det var Arild Didriksen.

«Åh, jeg la meg nedpå litt for å ta en liten lur. Jeg har vært oppe siden seks», svarte Gerhard.
«Det var tidlig ja», sa Arild, «De er ivrig i tjenesten må jeg si».
«Jeg tenkte De kanskje ville bli oppdatert om ting vi har funnet ut, og så er jeg selvsagt nysgjerrig på hva De har funnet ut», fortsatte Didriksen.
«Kan jeg spørre deg om noe først?», spurte Gerhard.
«Ja, selvfølgelig», svarte Didriksen.
«Kan vi ikke droppe det med De og Dem, og heller være dus?», spurte Gerhard, «Siden vi skal jobbe sammen, mener jeg».
«Det er helt i orden for meg», svarte Arild.
«Altså», begynte han, «Vi har innhentet litt opplysninger om dette firmaet som har eksportert mangoen til Norge, Muqshwandi Ltd».
«Så bra», svarte Gerhard.
«Det er et nytt selskap som ble opprettet for bare 5 år siden, men det er en sammenslåing av tre mindre fruktprodusenter som ville starte med eksport», sa Arild, «De holder til i byen Badin som ligger i Sind-provinsen og ligger ikke langt fra grensen til India. Dette er et område der det erfaringsmessig ikke har vært opiumsproduksjon».
«Men det betyr ikke at noen kan produsere det der?», spurte Gerhard.
«Nei, selvsagt kan man ikke utelukke noen ting før man har endelige bevis», svarte Arild.
«Jeg snakket litt med Truls Fyhn om det vi fant ut, og han mente dette firmaet var for lite til å ha noe med pakistaner-saken å gjøre», la Arild til.

Gerhard pustet lettet ut. Han hadde sett for seg at han skulle få pakistanske torpedoer etter seg.

«Hvor produseres det meste av opiumen i Pakistan, da?», spurte Gerhard.
«I området som kalles Golden Crescent, eller den gylne halvmåne på norsk. Det ligger i grenselandet mellom Pakistan, Afghanistan og Iran», sa Arild.

Gerhard hadde selvsagt hørt om alle de landene. I Afghanistan kjempet de mot en sovjetisk invasjon. Gerhard hadde alltid syntes det var dumt av Norge å boikotte OL i Moskva i 1980 på grunn av invasjonen, og var ikke overrasket da Sovjetunionen, DDR og Cuba boikottet OL i år. Det var vel omtrent alt han visste om Afghanistan. Iran visste han nok mer om, men akkurat nå var det mest i avisene om Ayatollah Khomeini og hvor strengt islamsk styre han innførte og krigen mellom Irak og Iran.

«Men tilbake til saken», sa Arild.
«Selv om smuglerne i Norge virket som amatører, så kan det se ut som opplegget er ganske profesjonelt lagt opp for å minske faren for å bli oppdaget», sa Arild.
«Hvordan da?», spurte Gerhard.

Arild mente at ved å bruke et eksport-firma som lå såpass langt unna de normale produksjonsstedene, så ble det mindre sannsynlig at de ville bli mistenkt for smugling.

«Men det kan også hende at de har brukt flere firmaer, og at disse firmaene ikke har noen med smuglingen å gjøre», fortsatte han.
«Men noen må ha byttet ut innholdet i en eller flere av kassene og merket dem på en spesiell måte slik at de kunne plukkes ut når de kom til Norge», innvendte Gerhard.
«Selvfølgelig», sa Arild, «men min foreløpige konklusjon er at nordmennene har hatt kontakt med smuglerligaer som holder til eller har forbindelser i Karachi».
«Hvorfor Karachi?», lurte Gerhard.

Det var et navn han hadde hørt, men noe mer visste han ikke.

«Det er Pakistans største by, og har den viktigste havnen», forklarte Arild.

Men Arild beklaget at det ville bli vanskelig å følge opp et slikt spor inn i Pakistan. Informasjonen politiet hadde fått om firmaet, hadde de fått ved å hevde at det gjaldt en tillatelse til å importere varer til Norge. For å få tak i økonomiske opplysninger om firmaet, måtte de innlede et samarbeid med pakistansk politi, og det kunne de ikke gjøre før det forelå ganske konkrete mistanker.

«Dessuten tar det lang tid å komme gjennom i det pakistanske byråkratiet, og det er ikke alle der som har like rent mel i posen», sa Arild.

Gerhard syntes det egentlig var like greit at saken ikke ble etterforsket videre i Pakistan. Tankene om pakistanske torpedoer ville ikke helt ut av hodet hans.

«Men vi har fått sett litt på økonomien til noen andre», sa Arild,
«Hvem da?», spurte Gerhard.
«Hansen og Dybvik», svarte Arild, «Der har det stått litt dårlig til i det siste».
«Åh», utbrøt Gerhard.
«De var på konkursens rand for fire år siden etter at de mistet noen viktige kles-agenturer i Italia», sa Arild, «De ble reddet i siste liten ved at de fikk inngått avtaler med noen andre leverandører, men de mistet omdømme i markedet siden de ikke hadde sikret kontraktene sine bedre. De slet økonomisk i både 1981 og 1982 også, selv om overskuddet økte. Men i fjor var overskuddet nesten tredoblet, uten at vi fant foreløpig har funnet noe mistenkelig i regnskapene».
«Kanskje det er derfor de søkte etter nye markeder», sa Gerhard.
«Som narkotika, mener du?», Arild lattermildt.
«Og så har vi fulgt med på hva din venn har drevet med», sa Arild.

Gerhard merket at pulsen steg i spenning. Innerst inne håpet han at Håkon ikke var innblandet i noe slikt som dette.

«Og hva har han gjort?», spurte Gerhard spent.
«Stort sett ingen ting», svarte Arild, «Det vil si ingenting annet enn å prøve å oppklare tyverier. Ingen merkelige telefonsamtaler, ingen hemmelige møter. Jeg tviler sterkt på at han har noe som helst med denne saken å gjøre», avsluttet Arild.

Gerhard merket at han ble skikkelig glad inni seg.

«Dere har sannelig ikke ligget på latsiden», var alt han greide å si.
«Og har du klart å finne ut noe?», spurte Arild.

Gerhard fortalte at han hadde fulgt etter Hansen til et møte i byen i dag, men at han ikke visste nøyaktig hvilket firma han hadde møte med siden det var flere kontorer i bygget som Hansen gikk inn i.

«Men sannsynligheten er stor for at det enten er EA Shipping Norway AS eller KG Shipping AS på grunn av skiltet i Askekroken», sa Gerhard.
«Dessuten så husket jeg at det var der jeg hadde sett Svendsen før. Han hilste på en jeg fulgte etter fordi kona mistenkte han for å være utro», la Gerhard til.

Han fortalte at han også visste at Hansen hadde ansvaret for å finne nye markeder siden kles-bransjen var usikker.

«Og et av markedene han ser på, er eksotiske frukt fra Asia», sa Gerhard.
«Wow», utbrøt Arild, «Våre menn prøvde å finne ut hvorfor de gjorde det så mye bedre i fjor, uten å lykkes, og så gir du oss kanskje svaret. Jeg er mer enn imponert».
«Jeg hadde jo litt kjennskap til firmaet fra før, da», sa Gerhard nesten unnskyldende.

Han fortalte at Hansen også ganske sannsynlig hadde et tilsvarende møte dagen før siden han kom på kontoret omtrent på samme tid som i dag.

«Ikke blir for ivrig nå», advarte Arild, «Han kan jo bare ha vært litt forsinket i går».
«Selvfølgelig, men datteren hans, som bor hjemme enda, kom presis, og i dag så jeg at han kjørte henne til Slemdal stasjon før han kjørte til byen», sa Gerhard.

Hmmm var alt Arild sa.

«Firmaet EA Shipping Norway AS driver med shipping mellom Norge og Øst-Asia og har omtrent 20 ansatte», fortsatte Gerhard, «De er en del av et internasjonalt selskap og EA står for East Asia».
«Jeg har dessverre ikke funnet ut noe om KG Shipping AS», la han til litt bedrøvet.
«Ingen grunn til å være å si dessverre. Du har jo nesten funnet ut mer alene enn hele vår avdeling til sammen», sa Arild oppmuntrende.
«Men det hadde vært fint å se hvilket firma han var hos og om Svendsen var en av dem», mente Gerhard.
«Og hvem er Larsen, Thoresen og Jakobsen, og hvor har de fått tak i dem?», la han til.
«Ja, vi vet fortsatt ikke så mye om de fire karakterene», sa Arild.
«Faan», ropte Gerhard høyt.
«Hehe, ingen grunn til så høylytt fortvilelse», sa Arild.
«Åh, unnskyld meg», sa Gerhard beskjemmet.
«Men jeg kom på noe jeg hadde glemt», la han til.
«Hva er det?», spurte Arild.
«Jo, kona til bonden som hjalp meg da jeg rømte fra Bråten gård, sa at hun hadde hørt at den gården var kjøpt av en mann som het Svendsen», sa Arild.
«Hva?», utbrøt Arild, «Glimrende! Da kan vi sikkert sjekke det med Kongsvinger kommune og få ut noen informasjon om ham. Jeg skal sette i gang noen her med en gang».

Begge to ble oppglødet av det Gerhard hadde husket, og håpet at det ville kunne føre til at de kom enda videre i saken.

«Jeg ringer tilbake med en gang jeg vet noe mer. Jeg regner med at det ikke skal ta hele dagen», sa Arild, «Men nå må jeg nesten legge på».
«Jeg drar bare ut og handler litt nå», sa Gerhard, «så hvis jeg ikke tar telefonen, så prøv igjen».

Gerhard dro ned til Linde for å handle seg litt mat. Han falt for fristelsen til å kjøpe seg noen boller fra Sagene Aktiebakeri også. Det var fortsatt lenge til middag, og samtalen med Arild Didriksen hadde gjort ham litt sulten igjen. Trøttheten som satt i kroppen, var totalt borte. Gerhard merket at han begynte å bli urolig og spent. Han ventet på telefon fra Didriksen, og det virket som om tida sto bom stille. Klokka ti på halv tre ringte telefonen.

«Du får takke kona til bonden», sa det i røret.

Gerhard skjønte at det var Arild som ringte tilbake og på måten han åpnet samtalen på, skjønte han også at de hadde fått informasjon om Svendsen.

«Det er bra at bygdesladder kan brukes til noe», lo Gerhard.

«Svendsen heter Morten Svendsen og bor i Storengveien 38 på Jar», sa Arild entusiastisk, «Men vi har dessverre ikke funnet ut enda hvor han jobber».
«Jippi», jublet Gerhard, «Da kan jeg spane på ham i morgen».
«Jeg tror det er best om du fortsetter å spane på Hansen», sa Arild, «men vi kommer til å sette en mann på ham i morgen».

Gerhard merket at han ble litt skuffet, men det var politiet som bestemte.

«Jeg vet du sikkert gjerne ville spane på ham siden mye tyder på at det er han som er sjefen», svarte Arild smilende, «og det er greit å kunne nærme seg dem fra to kanter».
«Jo, jeg skjønner det», svarte Gerhard.

Dagen etter våknet Gerhard ti minutter før vekkerklokka ringte, Han følte seg usedvanlig opplagt.

«Det må være på grunn av alt det positive som skjedde i går», tenkte han og sto opp.

Han visste at han ikke trengte å dra hjemmefra før litt på sju, men alt han gjorde i dag så ut til å gå fortere enn vanlig. Han kom til å tenke på at han ikke hadde tatt bilde av noe av det som hadde skjedd denne uka, så han passet på å ta med seg kameraet. Det var ikke så mye trafikk så tidlig en torsdags morgen, så han var i Heyerdahls vei noen få minutter over halv sju. Han drakk litt kaffe mens han så at huset til Hansen igjen våknet til liv. Halv åtte så han at far og datter Hansen gikk ut i bilen. Klok av skade fra i går hadde Gerhard parkert i retning Slemdal stasjon. Men til sin store overraskelse kjørte de i den motsatte retningen. Gerhard bannet høyt. Han måtte gjøre det samme i dag som i går; ta en U-sving midt i en trang vei på Slemdal.

«Kan ikke de dustene bestemme seg for hvilken vei de vil kjøre», nærmest skrek han til seg selv.

Han kjørte ut i Slemdalsveien, men så ikke noe til Jaguaren til Hansen. Nå var Gerhard overbevist om at Hansen hadde oppdaget at noen fulgte etter ham og tatt en annen vei eller kjørt veldig fort. Var man observant nok, ville man legge merke til at den samme bilen hadde stått parkert i den lille veien to dager på rad, og startet omtrent samtidig med Hansen, og at det var en bil som ikke hørte hjemme der. Tanker om at han hadde ødelagt hele saken kom og gikk, og det var ikke mulig å holde de på avstand, selv om den andre Gerhard forsøkte å få ham til å tro at det bare var fordi Slemdalsveien gikk i en stor sving like etter Heyerdahls vei, og at Torvald hadde fått et lite forsprang siden han måtte ta en U-sving. Han satte opp farten for å se om han kunne ta innpå Hansen. Hvis han ikke så noe til Jaguaren i løpet av et minutt, så ville han gi opp forfølgelsen og dra hjem. Men da tok fornuften tak i ham og ristet ham tilbake til virkeligheten. Så lenge Vera satt på i dag, betydde det at de skulle dra direkte til kontoret på Majorstuen.

«Om du ikke ser noe til Jaguaren, så drar du dit», sa han til seg selv.

Like etter at han hadde sagt det, så han en mørkeblå Jaguar foran seg, og Gerhard pustet lettet ut. Resten av veien til Essendrops gate var grei, så han kjørte forsiktig og holdt god avstand. Og Gerhards fornuft hadde gjettet riktig. Hansen kjørte til kontoret. Gerhard spekulerte litt på hvor han skulle parkere. Hvis Hansen skulle dra fra kontoret igjen i løpet av dagen, kunne han både kjøre opp til Sørkedalsveien eller ut i Middelthuns gate. Det var den veien han hadde kommet da Gerhard spanet, så han regnet med at det var best å parkere den veien. Det var heldigvis en ledig plass rett overfor den gamle utsiktsplassen sin. Han kjørte opp og tok en U-sving foran Colosseum og parkerte. Nå sto han og speidet bort på en inngangsdør der det ikke skjedde noen verdens ting. Gerhard begynte å forbanne Arild som ikke ville at han skulle følge etter Svendsen. Klokka sneglet seg fram i sakte film, og han begynte å lure på om han ikke bare kunne dra hjem. Siste gang han hadde spanet her, hadde verken Hansen eller Dybvik forlatt kontoret.

«Og det kommer ikke til å skje i dag heller», sa han til seg selv.

Det eneste positive han så i denne situasjonen, var at det ikke var kaldt og regnvær. Temperaturen var rundt 10 grader, og sola gjorde spede forsøk på å komme fram. Han satt seg inn i bilen da klokka var omtrent 11. Han hadde ikke så veldig god utsikt til inngangsdøra fra der han var parkert, så hvis Hansen dro ut igjen, kunne han gå glipp av det. Han satt seg ned og spiste nisten sin og satte på en kassett med en ny gruppe som het R.E.M som han hadde fått litt sans for. Med jevne mellomrom tittet han ut av vinduet for å sjekke, men ingen Hansen var å se. Ved ett-tiden sto han fortsatt og kjedet seg ved utgangen til Colosseum. Da så han plutselig at Torvald Hansen kom gående ut av døra og gikk nedover gata. Gerhard løp raskt over gata og satte seg i bilen. Han kjørte forsiktig ut, akkurat tidsnok til å se at Torvald kjørte nedover mot Middelthuns gate. Denne gangen gikk turen en litt annen vei enn i går. Torvald kjørte nedover Kirkeveien forbi Frognerparken. Gerhard begynte med en gang å lure på hvor Torvald skulle. Han ble mer og mer spent ettersom Torvald kjørte videre ned til Bygdøy allé. Alle mulige tanker om hvor ferden gikk, raste gjennom hodet til Gerhard; alt fra at de skulle på havna for å ta imot narkotika til at han bare skulle til byen for å kjøpe noe til Fru Hansen. På Solli plass kjørte Torvald inn i Drammensveien og videre nedover Stortingsgata. Nå ble Gerhard igjen overbevist om at de skulle til det samme stedet som i går. Men det stemte ikke. De kjørte forbi møtestedet fra i går, og forbi Losjen i Nedre Volls gate og ut i Rådhusgata.

«Nå stemmer det mer med en tur på havna», tenkte Gerhard da Torvald kjørte langs Akershus festning.

Og ganske riktig. Torvald svingte til venstre ut på Akershusstranda og parkerte ved siden av Skur 38. Gerhard kjørte forsiktig videre og fant en ledig plass foran Skur 39. Men nå fikk han et annet stort problem: Hvor var det best å være for å få best mulig bilder av det som skjedde? Hele området var veldig åpent med en stor parkeringsplass for DFDS Seaways og Stena Line og gateløpet. Her var det absolutt ingen sted der han kunne ta bilder uten å bli oppdaget. Rett over Skur 38, kom jernbanen ut av tunnelen og ut i dagen. Like foran utløpet var det neon trær. Det var ikke langt å gå, men sjansen for å bli oppdaget var der, og det ville være problemer med å komme raskt tilbake til bilen om Hansen kjørte av gårde igjen.

«Men det er den eneste muligheten om jeg skal ta bilder», sa han og gikk over veien.

Han kom seg usett inn bak trærne og fant ut at denne plassen var perfekt. Han kunne ligge på bakken bak et stort tre og ha full oversikt. Han la seg ned, og merket fort at trærne hadde skygget for solen lenge. Med en gang han la seg ned, kjente han at det ble vått på buksene og jakka. Han kvapp litt til for vannet var ikke akkurat varmt. I befippelsen mistet han kameraet i bakken, så det også ble vått. Han plukket det raskt opp og tørket det så godt han kunne. Heldigvis hadde han ikke tatt av beskyttelseshetten til linsen. Han skrudde på kameraet og så heldigvis at kameraet ikke hadde tatt skade av å falle i bakken. Han tok på zoomlinsen. Det så nesten ut som han sto ved siden av menneskene på den andre siden av gata. Og der sto Torvald Hansen og ventet på noen. Han tittet på klokka som om han lurte på om han hadde notert riktig klokkeslett. Han virket egentlig ganske nervøs, tenkte Gerhard der han lå. Han tok et bilde av ham for sikkerhets skyld. Litt senere kjørte det en bil til inn på parkeringsplassen.

«Nå er det i gang», sa Gerhard stille til seg selv.

Han tok bilde av bilen for å sikre seg registreringsnummeret i tilfelle det viste seg å være Svendsen eller noen andre av smuglerne. Men Gerhard holdt nesten på å miste kameraet i bakken enda en gang da han så at det kom to uniformskledde personer ut av bilen. Uniformen liknet på politiets sin. Gerhard tittet nærmere gjennom kamera. Da så han at det ikke var politiet, men tollvesenet.
Nå skjønte han også hvorfor Torvald hadde dratt til kontoret først i dag. Smuglerne hadde kanskje ikke planlagt å hente ut narkotikaen før i morgen eller til helgen da det ikke var så mye trafikk, men så hadde de ringt fra tollvesenet og bedt ham møte opp for kontroll.

«Kanskje Didriksen eller noen andre i narkotikapolitiet tipset tollvesenet om smuglingen, og nå ville de ta Hansen på fersk gjerning», tenkte Gerhard.
«Men hvordan skal de få tatt Svendsen, og de andre?», tenkte han videre.

Han ble oppgitt over at politiet så ut til å handle såpass raskt slik at de virkelige hovedmennene gikk fri.

«Faen! Skal de arrestere Torvald uten å ha fått fatt i Svendsen og de som drepte Marit. Helvetes purkeidioter», bannet Gerhard.

Men så tenkte han at de kanskje allerede hadde arrestert dem før de gikk til aksjon mot Hansen. Gerhard hadde vært ute hele dagen. Om de hadde arrestert Svendsen og de andre, hadde Arild sikkert forsøkt å ringe Gerhard om det, men ikke fått noe svar.

«Faan, jeg skulle hatt råd til å ha sånn telefon i bilen», lo han litt for seg selv.

Han hadde lest litt for noen år siden om at Norge hadde fått et av de mest moderne systemene for bærbare telefoner i verden.

«NMT et eller annet», sa han, «Men nå må jeg følge med på det som skjer».

Han prøvde å se for seg hva som kom til å skje. Tollvesenets to betjenter ville finne kassene som inneholdt narkotika. Så ville de ringe til narkotikapolitiet, eller kanskje de allerede lå på lur i sivile biler. Da ville Hansen bli satt håndjern på og ført inn i en politibil. Alt ville være over i løpet av noen få minutter. Om han så at Arild Didriksen var der, ville Gerhard gå over gata og spørre ham om de hadde tatt Svendsen og de andre. De to tollbetjentene og Hansen gikk inn ei dør i havnebygningen. Gerhard syntes det var synd at han ikke kunne se hva som foregikk der inne. De var ikke inne i bygningen i mer enn 10 minutter. De kom gående ut sammen, og gikk bort til bilen til tollvesenet.

«Nå skjer det», sa Gerhard.

Han ventet på å høre lyden av biler som kjørte raskt til og sperret veien for Hansen så han ikke kunne flykte, men i stedet for så han at Hansen håndhilste på de to tollbetjentene som satte seg inn i bilen og kjørte bort. Hansen ble stående omtrent der han sto da han kom.

«Hva er det som skjer nå da?», spurte Gerhard seg selv.
«Han har lurt tollvesenet», svarte han seg selv.

Han begynte å tenke på metoden Marit hadde beskrevet for smugling. Kassene eller kassen som inneholdt narkotika var selvsagt så godt plassert at det var vanskelig for tollvesenet å plukke den ut.

«Men hvis dette var etter tips fra narkotikapolitiet, så betydde det at Hansen og kanskje alle andre gikk fri siden de ikke fant noe narkotika», tenkte Gerhard.
«Helvete», bannet han høyt og sint.

Han regnet med at alt var over, og han bare kunne dra hjem og glemme at de noensinne ville fange personene som drepte Marit, men han forbannet seg på at han aldri ville gi opp, Han var i ferd med å reise seg opp, da fornuften tok litt overhånd. Han hadde fått et oppdrag av Arild Didriksen, og det var å følge etter Torvald Hansen. Han så at Torvald raskt gikk inn i bygningen igjen da han var sikker på at Tollvesenet hadde kjørt. Like etterpå kom han ut igjen og stilte seg for å vente igjen. Gerhard la seg ned i vanndammen under seg igjen, og kikket på Torvald. Han virket litt mindre nervøs enn han gjorde i sted. Gerhard syntes ikke det var så veldig rart. Om tollvesenet hadde funnet narkotikaen, ville han blitt arrestert. Hansen så allikevel ut til som han ventet på noen.

«Kanskje det er Svendsen han venter på», tenkte han, «Da ville vel også narkotikaspaneren som fulgte etter ham, dukke opp».

Igjen tippet han galt, for like etterpå kom det en bil som det sto BAMA med store bokstaver på siden på. De kjørte rundt på baksiden av bygget og Torvald fulgte etter. Gerhard visste at Banan-Mathiesen, eller Chr. Matthiessen AS som firmaet egentlig het, hadde skiftet navn til Bama for noen år siden. Han regnet med at de kom for å hente den lovlige delen av lasten for å distribuere den til butikkene. Etter at Bama-bilen var kjørt, gikk Torvald bort og satt seg inn i sin egen bil igjen.

«Søren om han drar nå», sa Gerhard, «da er det ikke sikkert vi løser saken».

Men Torvald startet ikke bilen. Han ble sittende i førersetet en liten stund. Gerhard forsøkte å se hva han drev med, men det var vanskelig å få bildet så skarp da han rettet kameraet mot den parkerte bilen. Det var for mørkt der bilen sto. Like etterpå så han at det kom to biler som parkerte ved Skur 38. Den ene var en flott svart Mercedes Benz og parkerte ved siden av Jaguaren til Hansen. Den andre var en beige Toyota HiAce. Den parkerte foran huset, rett foran døra tollvesenet hadde vært inne i for ikke lenge siden med fronten mot gata. Gerhard var nesten sikker på at dette var smuglerne med politiet på slep. Hvilken av de to bilene som tilhørte politiet ante han ikke, men han syns samtidig det var rart at de parkerte så nærme hverandre. Da dukket det en tredje bil opp på veien, og Gerhard tenkte at politimannen bare hadde holdt god avstand. Men den bilen bare fortsatte i retning byen uten å stoppe. Gerhard rettet kameraet mot mannen som kom ut av Mercedes-en. Føreren sto med ryggen til Gerhard og hilste på Hansen. Gerhard fyrte av noen raske bilder. Ut av varebilen kom det to menn. Gerhard rettet kameraet mot dem, og blodet hans begynte å pumpe raskere. Det var ingen tvil; det var to av mennene fra gården. Den ene kjente han igjen som Larsen.

«Da er den andre enten Thoresen eller Jakobsen», tenkte han.

Nå så han at mannen med Mercedes-en og Torvald kom gående sammen mot de to andre mennene. Gerhard ble ikke så veldig overrasket over at det var Svendsen som Torvald gikk sammen med. Gerhard klikket febrilsk på utløserknappen og tok bilder så fort han kunne. Han så at Svendsen så seg veldig godt om før alle sammen gikk inn i bygningen. Det måtte bety at Svendsen hadde klart å riste av seg narkotikaspaneren. Da hadde han sikkert oppdaget at han ble forfulgt, og det gjorde at de var enda på vakt enn tidligere, noe som gjorde dette enda farligere. Gerhard benyttet anledningen til å ta bilder av Toyota-en i ro og mak. Han tenkte at han kanskje fikk tid til å ta bildet av skiltet til Mercedes-en også. Da måtte han komme fram fra gjemmestedet sitt og gå over gata. Det var risikabelt dersom de kom ut av døra igjen fortere enn Gerhard hadde tenkt. Han bestemte seg for å la være, både fordi politiet visste hvem Svendsen var og fordi narkotikaspaneren som skulle følge etter ham, sikkert hadde gjort det. Det var bra han ikke hadde gjort det. Alle fire kom ut av døra igjen før Gerhard hadde rukket å komme over fotgjengerfeltet. Da hadde de stått ansikt til ansikt på fortauet utenfor Skur 38, og Gerhard hadde sett rett på Larsen og den andre skurken bærende på hver sin kasse som garantert inneholdt narkotika.

Kapittel 25 På jakt etter mer informasjon

Det så lenge ut til at Torvald Hansen kjørte til kontoret. Han fulgte Slemdalsveien til Majorstuen, men Gerhard visste at det var den naturlige veien å kjøre om han skulle til byen, så han regnet med at han ikke ville bli stående ute i regnet som i går ettermiddag.

«Ellers ville vel Vera ha sittet på», tenkte han.

Men da Torvald også svingte inn på Kirkeveien, i stedet for å kjøre ned Valkyriegata og inn i Bogstadveien, begynte han å lure. Var det han som skulle til byen denne veien, hadde han kjørt rett fram i krysset. Torvald kjørte også rett over lyskrysset der Bogstadveien begynner.

«Kanskje Vera ikke likte å kjøre med ham til kontoret», tenkte Gerhard.

Men så begynte Torvald å blinke for å svinge til venstre inn i Majorstuveien. Det var en bil mellom ham og Torvald, og han så at det var litt trafikk oppover mot krysset, men ikke mer enn at det skulle gå greit om bilen foran ham kjørte normalt, men det virket som bilen foran ble usikker om det var klart, for den stoppet nesten opp før den kjørte mer enn forsiktig over krysset. Da det var Gerhard sin tur, så han at det kom to biler i hver sin fil komme kjørende oppover i ganske stor fart. Egentlig altfor høy fart.

«Det var vel den farten bilen foran meg så og ble usikker på om han skulle kjøre eller stoppe», tenkte Gerhard.
«Idiot», sa han høyt.

Hvis Gerhard skulle følge trafikkreglene, skulle han egentlig ha stoppet for de to bilene, men da ville han garantert miste Torvald. Å lete etter en bil i Oslo Sentrum uten anelse om i hvilket område av byen den var, var nesten verre enn å lete etter en nål i høystakken, selv om det var en bil som skiller seg ut, I stedet for å bremse, tråkket han inn gassen og vrengte bilen over krysset. Bilene som kom oppover måtte bråbremse for ikke å kollidere med Gerhard. Begge bilene kastet seg på bilhornet så det ljomet over hele Majorstuen. Gerhard kom seg inn på Majorstuveien og roet seg ned. Han var spent på om han ville høre lyden av politisirener. Ble han stoppet nå, ville han gå kanskje gå glipp av å få mer informasjon om saken. Det kunne kanskje gå lang tid før han fikk en slik sjanse igjen.

«Hvis de ventet en ny last med narkotika, kunne det sikkert gå en stund før de forsøkte å få inn enda en last», tenkte han mens han kjørte videre.

Heldigvis hørte han ikke noen lyder bak seg. Han pustet lettet ut. Men så begynte han å bli urolig for at Torvald hadde forstått at han ble forfulgt. Det var ikke så vanlig at biler kjørte fra Slemdal og samme vei som ham, så det var ikke merkelig at han tenkte det, spesielt med tanke på hva han kanskje drev med.

«Han tok kanskje den veien i et forsøk på riste ham av seg», tenkte Gerhard.

Men Torvald kjørte sakte og rolig nedover. Bilen foran ham forsvant ned Daas gate, så nå hadde Gerhard godt utsyn i tilfelle Torvald fant på noen uvante manøvrer. De fortsatte ned Uranienborgveien og ut i Parkveien. Gerhard hadde alltid beundret de store husene rett bak slottet og drømt om han en gang skulle få så mye penger at han kunne kjøpe seg leilighet der, men nå hadde han ikke tid til verken å dagdrømme og titte. Blikket hans var stivt rettet mot bilen foran ham. Han visste at krysset Parkveien og Drammensveien ofte hadde mye trafikk, så han ville være bedre forberedt enn da de var på Majorstuen. Torvald blinket til venstre, så Gerhard tittet så langt han kunne oppover Drammensveien for å vurdere trafikken. Det kom en buss som også Torvald måtte stoppe for, men etter den var det klart. Neste utfordring var det store krysset ved Nationaltheatret. Det kunne komme biler både opp Ruseløkkveien og Munkedamsveien som kunne være vanskelig å se på grunn av de store bygningene. Det gikk heldigvis uten problemer. Torvald fortsatte ned Stortingsgata, inn Tordenskiolds gate og opp Rosenkrantz’ gate, og Gerhard var like bak ham. Torvald fant en ledig parkeringsplass i Rosenkrantz’ gate med en gang. Han stoppet for å rygge inn på plassen. Gerhard skulle til å stoppe opp for å la Torvald rygge inn, men tenkte plutselig at Torvald da måtte se seg bakover og kanskje se at det var han som satt i bilen bak ham. I stedet for svingte han ut og kjørte forbi. Nå fikk han et stort problem. Det var ikke noe ledig parkeringsplasser så langt oppe i gata. Den eneste ledige plassen var helt framme ved fotgjengerfeltet; nesten oppe på hjørnet til Stortingsgata. Gerhard tenkte at han heller fikk betale parkeringsboten hvis han fikk en. Det var viktigere å finne ut hvem Torvald Hansen skulle treffe. Han regnet ikke med at Torvald ville være opptatt så lenge at det var fare for å ble tauet bort, så han tok sjansen. Han kikket seg raskt bakover før han gikk ut av bilen for å se om han så Torvald. Han hadde heldigvis brukt såpass lang tid på å parkere at Gerhard så ham gå oppover gata og inn Prestegata. Hans så også at Torvald ikke hadde med dokumentmappen sin, noe han tok som et bevis på at han hadde tenkt rett når det gjaldt lengde på besøket. Gerhard gikk raskt ut av bilen og gikk nedover Rosenkrantz’ gate. Han kom akkurat tidsnok til å se at Torvald sto utenfor inngangsdøra til huset som lå der Prestegata gjorde en sving. Gerhard husket at han hadde vært her før, men akkurat nå kom han ikke på når og hvorfor. Akkurat i svingen, litt før inngangsdøra Torvald sto foran, var det en innkjøring til en garasje, og Gerhard la merke til at det hang et kamera på veggen til høyre for garasjeporten.

«Overvåkningskamera», tenkte Gerhard, «Der må jeg passe meg når jeg går forbi».

Torvald åpent døra og gikk inn. Gerhard vurderte hvordan han skulle komme seg forbi kameraet. Hvis han gikk så godt han kunne helt inn til garasjeporten, ville han kunne unngå kameraet der, men når han kom ut på fortauet igjen ville kameraet kunne filme ham. Det andre alternativet var å gå over på den andre siden av gata, men da ville det være vanskelig å se hvem som hadde kontorer i det bygget. For å kunne sjekke det måtte han krysse over gata igjen. Han valgte den siste utveien, og håpet at kameraet ikke var bra nok til å filme ham særlig tydelig så langt unna. Han tittet på skiltene på ringeklokkene utenfor. Selve huset var bare på tre etasjer og en loftsetasje, men det var bygget sammen med et annet bygg som lå bak der igjen, så han regnet med at det var en del kontorer. Blodet frøs til is i ham, da han leste de nederste skiltet. Samtidig ble han litt irritert på seg selv som ikke husket hvorfor han hadde vært her før. På det skiltet sto det: EA Shipping Norway AS. Det var kontoret til Ernst Kristoffersen, mannen til Bodil!

«Var de også involvert?», spurte han se selv der han sto.

Det virket som det var en tåke som lettet fra Gerhard sin hjerne for nå husket han også hvor han hadde sett Svendsen før. En dag da han spanet på Ernst Kristoffersen, så hadde Svendsen gått ut av døra akkurat da Ernst gikk inn, og de hadde hilst på hverandre.

«Kanskje de jobbet i samme firma!», tenkte han.

Han tittet på de andre skiltene. Det var ikke så mange kontorer som hadde inngang her som han trodde, men han så at det var et firma til som hadde Shipping i navnet, KG Shipping AS. Så ble han klar over at bygget bak, var baksiden av Losjen, der Kåre Syvertsen og Arild Didriksen var med.

«Så nærme, men allikevel så langt borte», tenkte han og måtte le litt.

Han gikk opp i Stortingsgata for ikke å vekke for mye mistanke. På den måten var han også på god avstand om Torvald plutselig kom ut. Etter omtrent et kvarter så han at Torvald kom gående ut igjen. Gerhard regnet med at han ville dra tilbake til kontoret som i går, og Gerhard bestemte seg derfor å dra hjem i stedet for å stå utenfor Essendrops gate.

«Nå gjaldt det heller å skaffe seg så mye informasjon som mye om EA Shipping Norway AS og KG Shipping AS», tenkte han da han kjørte hjem.

Det første ville kanskje ikke være så vanskelig og ville også kanskje medføre litt sengehygge, tenkte Gerhard. Gerhard smilte for seg selv ved den tanken. Informasjon om KG Shipping AS fikk han overlate til Arild Didriksen. Han gikk tilbake til bilen og så at han heldigvis ikke hadde fått parkeringsbot. Lenger nede i gata så han at en parkeringsbetjent kom ruslende oppover gata med blokka klar til angrep. Han starter opp raskt og dro hjem. Straks han kom inn i leiligheten merket han at han faktisk var ganske sulten enda klokka ikke var ni enda. Han lagde seg noen brødskiver og drakk resten av kaffen fra termosen. Deretter fant han fram telefonnummeret til Bodil og ringte.

«Det er hos Kristoffersen», svarte en mannsstemme.

Gerhard holdt på å miste telefonrøret i forbauselse. Det måtte være Ernst, mannen hennes, tenkte han. Han hadde ikke ventet at han skulle være hjemme på denne tida. Da var han i hvert fall ikke med på møtet med Hansen, tenkte han.

«Hallo, er det noen der?», hørte han stemmen i telefonen si.
«Er Petter hjemme?», stotret Gerhard usikkert.
«Her bor det ingen som heter Petter», hørte han stemmen si; ganske irritert.

Gerhard gjenvant roen.

«Åh, beklager, jeg ser at jeg har blingset litt i telefonkatalogen og ringt nummeret på linjen over det jeg skulle ringe», sa han rolig.
«Jeg beklager så mye og unnskyld forstyrrelser», la han til så ydmykt han bare kunne.

Det virket som Ernst godtok forklaringen.

«Det gjør ingen ting», sa han med blid stemme, «Det er jeg som skal unnskylde for at jeg ble litt irritert. Jeg er litt beklageligvis litt stresset i dag. Du får ha en flott dag, og jeg håper du får tak i Petter», avsluttet han.
«Fillern», tenkte Gerhard, «der røyk den sjansen».

Nå kunne han ikke ringe en gang til om han ikke var sikker på at Ernst ikke var hjemme. Gerhard merket at han ble irritert på seg selv, ikke bare fordi han kanskje mistet sjansen til å få mer informasjon om EA Shipping Norway AS, men også fordi han kanskje mistet sjansen til å ligge med Bodil. Han satt seg ned og tenkte.

«Hvordan skal jeg forsikre meg om at Ernst ikke er hjemme?», spekulerte han.
«Jo, ved å spane på huset hans og se at han dro!», svarte han seg selv.
«Glimrende, Gerhard, glimrende», sa han høyt til seg selv.
«Når skal jeg gjøre det?», spurte han seg selv.
«Nå med en gang», hvisket «junior» fra buksa hans, og den fornuftige Gerhard var overraskende enig.

Gerhard satt seg i bilen igjen og kjørte rett ned til Anton Schjøths gate. I det han kjørte inn i gata, så han bilen til Ernst forsvinne nedover.

«Vel, da var den biffen ordnet», sa han.

Et lite øyeblikk ropte nok «junior» at det bare var å parkere og få seg litt, men den diskusjonen tapte den. Han måtte pent bli med hjem igjen.

«Jeg vil ikke trenge meg på sånn, og dessuten kan det hende at Ernst ikke blir lenge borte heller», sa han og kjørte hjem.

Men han var knapt kommet innenfor døra før han heiv seg over telefonen og ringte igjen. Denne gangen var det en mer ønsket stemme som svarte.

«Det er hos Kristoffersen», sa en bløt voksen damestemme.

Gerhard tenkte først at hun ventet en telefon fra en av sine andre elskere på måten hun svarte på, men han lot det stå til.

«Hei Bodil, det er Gerhard Wangberg».
«Åh hei, er det den vidunderlige elskeren Wangberg eller privatdetektiven som ringer», svarte Bodil sensuelt innbydende.
«Åh, jeg vet ikke hvor vidunderlig jeg er, men det er ikke privatdetektiven», svarte Gerhard.
«Det du hadde forrige gang, var i hvert fall helt nydelig», sa Bodil.

Gerhard ble litt satt ut av rosen til Bodil, men regnet med at det var noe hun sa til alle.

«Og nå har du kanskje lyst på mer?», spurte Bodil med en stemme som nesten forventet et ja-svar.
«Jeg nekter ikke for der, nei», svarte Gerhard.
«Så deilig», svarte Bodil, «Ernst har akkurat dratt på forretningsreise og den første stunden etter at han drar, er alltid den mest ensomme».
«Jeg håper du kan komme i dag», la hun til.
«Ja, jeg kan komme nå jeg om det passer», sa Gerhard.
«Mmm, jeg skal gjøre meg klar for deg», sa Bodil.

Gerhard tok for sikkerhets skyld en rask dusj, og så var han på vei. Han parkerte litt unna huset og gikk det siste stykket. Han merket at han merkelig nok var litt nervøs da han sto klar til å ringe på.

«Kanskje ikke for selve akten», tenkte han, «Men for hvordan jeg skal få stilt spørsmål om firmaet til Ernst uten at hun blir sur».

Bodil åpnet døra og slapp ham fort inn. Hun hadde på deg en kjole som virket som den var malt på kroppen hennes. Gerhard ble stående og stirre. Synet av denne innbydende kvinnen, gjorde ham ganske opphisset. Bodil gikk rett bort til ham og la armene sine rundt halsen hans og møtte leppene hans med sine. Munnene deres åpnet seg sakte og tok imot hver sin tunge med begjær. Hendene begynte å danse rundt på kroppene og underliv støtte mot underliv i stadig heftigere takt.

«Jeg har lengtet etter deg», stønnet Bodil inn i øret til Gerhard.

Tungen til Bodil begynte å kile Gerhard i øret, og hun småbet ham i øreflippen.

«Jeg har lengtet etter deg også», svarte Gerhard.

Han var besatt av begjær etter denne deilige kvinnen nå.

«La oss komme oss ut av disse hindringene», hvisket Bodil inn i øret hans og mente klærne.

Hun begynte å dra skjorten til Gerhard opp av buksa og nesten vrengte den av ham. De slapp taket i hverandre og gikk til soverommet. Det tok ikke lang tid før to nakne mennesker sto og stirret på hverandre med utelukkende kåtskap i blikket. Gerhard gikk bort til Bodil og satt seg på kne foran henne. Sakte lot han tungen sin kjærtegne vaginaen til Bodil. Hun gravde hendene sine inn i håret til Gerhard og stønnet høyt. Bodil gikk sakte bakover mot sengekanten og gled ned på senga. Gerhard fulgte lydig etter. Nå var det Bodils tur til å leke seg. Hun tok penisen til Gerhard inn i munnen og lot tungen leke med penishodet.

«Åh herregud», stønnet Gerhard.

Han begynte å bli redd for at det skulle gå for ham med en gang så opphisset som han var, og ba Bodil om å ta det med ro. Bodil slapp penisen hans ut av munnen sin,

«Men da må den inn der», sa Bodil og brettet ut kjønnsleppene sine.

Hun la seg på ryggen og var helt åpen for Gerhard. Han førte penisen sin inn i henne og begynte å bevege seg inn og ut med en sakte og rolig rytme. Bodil ble bare villere og villere under ham. Hun stønnet, hun pep, og hun kom med små skrik om hverandre og egget Gerhard til å øke rytmen. Ikke lenge etter eksploderte Bodil i et høyt orgasme-skrik.

«Det måtte høres helt ut på gata», tenkte Gerhard.

Men ingenting spilte noen rolle. Nå var de to personer på jakt etter ren og skjær nytelse. Gerhard økte tempoet litt til og merket at han snart ville komme. Da sæden ble sprutet ut av penisen hans, var det ikke fritt for at han skrek like høyt som Bodil. De ble liggende urørlig opp på hverandre, sammenfiltret og låst til hverandre. Så gled Gerhard ut av Bodil og la seg over på ryggen ved siden av henne. Slik ble de liggende helt stille i en lang stund. Det var Bodil som brøt stillheten.

«Du blir bedre for hver gang», sa hun hest, «Hvor skal dette ende?».
«I himmelen», svarte Gerhard.
«Jeg er der allerede», sa Bodil.

Gerhard regnet med at Bodil ikke ville nøye seg med én gang, akkurat som sist og lengtet nesten allerede til fortsettelsen. Bodil lente seg opp på albuene og smilte til ham.

«Nå skal du bare nyte det som skal skje», sa Bodil mystisk.

Så begynte hun å stryke og slikke litt på penisen til Gerhard. Det tok ikke så veldig lang tid før den reagerte med å reise seg som den ville se hva som foregikk. Bodil reiste seg opp og betraktet penisen og smilte fornøyd. Hun strakk seg over Gerhard og fant fram en liten flaske fra nattbordet. Hun åpnet den og smurte noe på penisen hans. Gerhard merket at han ble god og varm og regnet med at det var en eller annen form for massasjeolje. «Junior» likte det tydeligvis også for den sto i strak giv akt som den beste gardesoldat. Han så at Bodil også smurte seg inn der nede. Hun ba ham legge seg helt ned på ryggen, og Gerhard adlød villig. Bodil satt seg over ham med ansiktet mot ham akkurat som forrige gang. Hun førte penisen hans veldig forsiktig inn i seg. Hun var mye mer forsiktig nå enn tidligere, tenkte Gerhard, og det kjentes mye trangere ut enn før. Nå var han helt inne. Han kjente at strengen på forhuden ble trukket tilbake. Egentlig var det litt vondt, men nytelsen var enda større. Sakte, men sikkert begynte Bodil å ri ham. Gerhard hadde aldri opplevd en slik nytelse før. Selv om han aldri så mye ville, så greide han ikke å holde øynene åpne. Han lukket dem og pustet og stønnet av nytelse. Bodil gjorde det samme. De forsvant inn i en verden der det eksisterte bare en ting; ren seksuell nytelse. Dette var det deiligste samleiet Gerhard noensinne hadde hatt. Han skrek ut i rommet. Hans skrik blandet seg med Bodil sine. Gerhard merket at Bodil tok tak i brystvortene hans. Hun klemte litt på dem først og så vred hun på dem. Det gjorde enormt vondt med en gang, og Gerhard hadde lyst til å be henne stoppe, men så ble smerten med ett gjort om til en voldsom kåthet. Han merket at sæden steg i ham, og han stønnet høyt. Bodil merket det tydeligvis hun også.

«Ja, ja, kom i meg», ropte hun høyt.
«Ja», skrek Gerhard tilbake.

Og så skjøt sæden fart og sprutet ut av penisen hans og langt opp i Bodil. Samtidig skrek Bodil ut sin egen orgasme. De sank sammen over hverandre og kysset hverandre med et intenst tungekyss. Gerhard ble slapp og gled sakte ut av Bodil. De ble liggende stille og nyte hverandre.

«Herregud, det var deilig», sa Gerhard.
«Jeg visste du ville nyte det», sa Bodil med et smil, «Men nå trenger vi en dusj».

De gikk sammen ut på badet. Det var like elegant som resten av leiligheten. Det stakk litt i Gerhard da han tok seg i å tenke at all denne luksusen kanskje var finansiert av unge menneskers avhengighet av narkotika. Han slo tanken fra seg, for det var helt sikkert ikke noe Bodil visste noe om, og han ville ikke la slike tanker ødelegge nytelsen som denne stunden ga ham. De gikk sammen inn i dusjen. Bodil tok litt dusjsåpe i hånda og begynte å gni den inn over hele Gerhard. At «junior» også likte den behandlingen den fikk av Bodils hender, var sikkert og visst for den reiste seg enda en gang.

«Hmmm, kanskje vi må ta enda en omgang for å roe ned denne karen», sa Bodil ertende.

Hun tok litt mer såpe i hendene og begynte å onanere Gerhard. Først sakte og rolig, men hun økte takten etter hvert. Gerhard lukket øynene og kjente vannet som rant nedover ham og Bodils hender som jobbet med penisen hans. Han lente seg inn mot veggen og prøvde å holde seg fast i veggen med håndflatene. Så kom han for tredje gang. Gerhard merket at han var helt tom. Men nå var det hans tur til å såpe inn Bodil. Han arbeidet seg sakte nedover kroppen hennes. Da han kom ned til kjønnsorganet hennes, lette han seg fram til klitorisen hennes og begynte å massere den med en finger. Bodil lukket øynene og nøt behandlingen. Det tok ikke lang tid før hun også nådde sin tredje orgasme. De skrudde av vannet og tørket hverandre godt og intenst. Etter at de kom ut i stua igjen, merket Gerhard at alle utløsningene hadde gjort ham veldig trøtt. Bodil spurte om han ville ha litt kaffe og kringle, og Gerhard var ikke sen å be. De satt seg i den store sofaen denne gangen.

«Det er godt Ernst er mye ute og reiser», sa Bodil med et smil.
«Hva er det han gjør i firmaet?», spurte Gerhard.
«Jeg trodde mest det var varene som reiste i et shipping-firma», la han til smilende.
«Han har ansvaret for alle nye avtaler», svarte Bodil, «Og i det siste har det visst vært mange nye avtaler som skal på plass, og da må han reise til de landene varene skal eksporteres fra for å ordne med underskrifter og sånt».
«Hva står EA for?», spurte han.
«Hadde det vært EK for Ernst Kristoffersen, så hadde jeg skjønte det», la han til med en liten latter.
«Hehe, Det er nok ikke hans firma», lo Bodil, «Det er et internasjonalt selskap og Ernst jobber på Norges-kontoret. EA står for East Asia».

Gerhard var meget fornøyd med det svaret, selv om det betydde at sannsynligheten for at firmaet var involvert i smuglingen ble mye større, og sannsynligheten for å kunne ligge med Bodil ble mye mindre.

«Er det mange ansatte i Norge?», spurte han forsiktig.

Han prøvde å være så diskret som mulig slik at Bodil ikke gikk lei av spørsmålene hans.

«Det er i hvert fall ikke mange søte jenter han kan tukle med, som du sikkert oppdaget», lo Bodil, «Jeg tror det er omtrent 20 stykker».

Gerhard brant av lyst til å spørre om en av dem het Svendsen, men skjønte at det ville være å tøye strikken litt for langt. Det fikk han prøve å finne ut av på en annen måte eller få hjelp av Didriksen til. De fortsatte å prate om andre ting, og de var stadig innom temaet om når de kunne møtes igjen. Gerhard visste innerst inne at han nok bare var en av flere unge menn som fikk nyte kroppen til Bodil. Hadde det ikke vært for det, så kunne han lett ha trodd at Bodil var forelsket i ham. Hun hadde en egen evne til å få deg til å føle at du var den eneste i hele verden for henne. Gerhard måtte virkelig ta seg sammen på veien hjem. Tre utløsninger på to timer hadde gjort ham veldig trøtt på tross av dusj og kaffe.